Tåkefyrster på fotballbanen

Tåke på fotballbanen. Illustrasjonsbilde. Photo by Shapelined on Unsplash.

Per-Mathias Høgmo oppfattes som en slags superakademiker i fotballens tradisjonelt ikke-akademiske miljø. Hva slags kunnskap formidler han?

KOMMENTAR: Arve Hjelseth og Karl-Fredrik Tangen om fotball

Fotball er så mye mer enn fotball. Den har vist seg som en nærmest utømmelig kilde for ledere og foredragsholdere som trenger en velkjent metafor som kan gi litt erfaringstyngde til enkle læresetninger.

Slik utnyttes en forestilling om at kan du vinne i fotball, kan du vinne overalt, for fotball er den ultimate testen, det er jo noe alle driver med.

Per-Mathias Høgmo, leder for topptrenerutdanningen i Norges fotballforbund (NFF), demonstrerer at det i tillegg har oppstått en motsatt prosess der fotballen henter begreper og perspektiver fra ledelsesteori.

Mens det i mange sammenhenger kan være nyttig å bli minnet på at det gjelder å spille hverandre gode, ser det ut til at ledelsesteori ofte fungerer fremmedgjørende i fotballen.

Hva tilfører teorier om «prestasjonskultur»?

Tåkefyrste? Per-Mathias Høgmo leder topptrenerutdanningen i Norges fotballforbund. Foto: NFF.

Derfor er det verdt å spørre hva teoriene om «prestasjonskultur» bidrar med til både fotballen og samfunnet ellers uavhengig av om Høgmo har tatt sin doktorgrad eller ikke.

Fotballtidsskriftet Josimar har gravet i Per-Mathias Høgmos akademiske karriere for å finne ut om hans meritter i så måte ble oversolgt da han ble tilsatt som leder for trenerutdanningen i Norges fotballforbund (NFF), og hvem det i så fall var som oversolgte dem.

Basert på det som er kommet fram så langt, er vi usikre på om det er noen formelle problemer ved prosessen. At noen påbegynner en doktorgrad som enten ikke blir fullført, eller som blir fullført sterkt forsinket, er det ikke noe overraskende ved, spesielt ikke når kandidaten har en rekke andre yrker og engasjementer i mellomtiden.

Vi spør i stedet om hva det er ved Høgmos kompetanse som etter forbundets vurdering opplagt gjør ham best skikket til å lede og utvikle trenerutdanningen. Her virker det som hans akademiske interesser har spilt en betydelig rolle. Det er i utgangspunktet ikke urimelig.

Forskningsbasert fotball

Det er god grunn til å mene at fotballen er et felt hvor skepsisen til forskningsbasert kunnskap lenge har vært skadelig stor.

De siste 20-30 årene har imidlertid dette snudd. Systemet for trenerutdanning er i seg selv en indikasjon på hvordan fotballen er blitt profesjonalisert. Den som skal lede prestasjonsutviklingsgrupper, må være sertifisert i form av godkjente trenerkurs, og fyller gjerne på med relevante studiepoeng også utover det. 

Spørsmålet er snarere hva slags kunnskap Høgmo er interessert i og vil formidle. Her skiller han seg fra flere av de andre som gikk i bresjen for å gjøre norsk fotball mer forskningsbasert. La oss, for å få fram dette poenget, sammenligne Høgmo med tidligere landslagssjef Egil «Drillo» Olsen.

Fotballens taktiske mysterier

Drillo var utdannet ved Norges Idrettshøgskole, som den gang var nystartet, og i seg selv et uttrykk for hvordan forskning og toppidrett ble tydeligere koblet sammen. Og han var opptatt av fotballens taktiske mysterier. Dette var ganske nytt i norsk fotball, og i mange andre land, og det var dessuten kontroversielt.

Allerede i 1930-årene fikk det norske landslaget under landslagssjef Asbjørn Halvorsen kritikk for sitt forsøk på å spille «systemfotball». Publikum var ikke kommet for å se 22 mann «knegå hverandre rent vitenskapelig», skriver Matti Goksøyr og Finn Olstad i jubileumsboken om norsk fotball fra 2002. 

Fotball blir et fag som studeres vitenskapelig

Kampen for å få anerkjennelse for at fotball var et fag som kunne studeres vitenskapelig ble langvarig, og den vant ikke allmenn tilslutning før resultatene til Drillo og Nils Arne Eggen i 1990-årene drepte det som var av motforestillinger.

Det var også i disse årene det for alvor begynte å bli system på trenerutdanning, utviklingstrapper for utøvere og koblinger til andre kunnskapsfelt, for eksempel ernæring. Norge var slett ikke alene om å være sent ute på dette feltet. I England trodde man for eksempel til langt inn i 1990-årene at erfaring som spiller var en viktigere kompetanse for en manager enn formelle kvalifikasjoner.

Høgmo, som altså arbeider med en doktoravhandling, er derfor i utgangspunktet en karakter som viderefører denne stadig økte vekten på kunnskap. Overfladisk sett kan ansettelsen av ham i rollen som leder for trenerutdanningen tolkes som en videreføring av det kunnskapsorienterte hegemoniet som ble etablert av blant andre Drillo, Andreas Morisbak og Nils Arne Eggen. 

Store, men ofte tomme ord

Men Høgmos akademiske interesser er helt annerledes enn Drillos. Mens Drillo er interessert i forskning på fotball, er Høgmo primært opptatt av de sosiale dynamikkene som skapes i det han kaller prestasjonsgrupper. Dette er naturligvis interessant nok, men det har ledet ham i retning av en akademisk tradisjon som er ganske ulik det rent fotballfaglige.

Coaching, teamledelse, endringsledelse og det nokså diffuse begrepet prestasjonskultur er Høgmos fremste interessefelt. Det er både basert på og hentet fra en faglig tradisjon som produserer mange store, men ofte tomme ord; den type svada vi finner igjen på lederseminarer og på kickoff-arrangementer i arbeidslivet. 

Den litteraturen som ligger til grunn for dette har også fått innpass i akademiske institusjoner, tenk for eksempel på alle studiepoengene man kan legge til rette for ved å putte et hvilket som helst begrep foran suffikset -ledelse: Endringsledelse, innovasjonsledelse, kunnskapsledelse, emosjonsledelse (!) etc. etc.

Rektorer er ikke rektorer lenger, men «skoleledere». Mye av det er basert på nokså banal psykologi og sosialpsykologi, kombinert med overfladiske postulater om samfunnsendringer – for eksempel at verden endrer seg raskere enn før – som det gjelder å være proaktiv overfor.

En slags superakademiker

Per-Mathias Høgmo er en av dem som er blitt fanget av dette, og da er det ikke overraskende at han oppfattes som en slags superakademiker i fotballens tradisjonelt ikke-akademiske miljø. Det er ikke Høgmos feil, det er et symptom på et samfunns- og arbeidsliv på ville veier. 

Særlig er tanken om at kunnskap har en iboende overføringsverdi fra ett felt til et annet noe som fascinerer mange i denne verdenen. Både Drillo, Høgmo og Nils Arne Eggen er populære foredragsholdere for næringslivet. Det de har oppnådd, antas å kunne være til inspirasjon også på helt andre felt.

Høgmo har for sin del også hatt troen på at kunnskap og erfaringer fra helt andre deler av samfunnslivet kan berike fotballen. I den nylig utkomne biografien om Drillo forteller Alfred Fidjestøl om hvordan Høgmo, etter at Drillo måtte gå, hyret inn friluftslivsentusiasten Lars Monsen til å holde foredrag for spillerne før den første kampen. «Det hadde ikke Drillo tenkt på», kommenterer Fidjestøl lakonisk. 

Hva man finner på internett

For å forklare forskjellen mellom Drillo og Høgmo, trekker Fidjestøl også inn et VG-oppslag om hvordan Høgmo bringer inn et språk i fotballen som er fremmedgjørende for spillerne.

Som VG skriver: «Landslagsspillerne erkjenner at de ikke forstår alt. En spiller tror ‘innovativ’ betyr at kantene skal trekke innover i banen.» Dette var i 2013.

Da fotballmagasinet Josimar ba NFF om Høgmos CV, fikk de beskjed om at «opplysninger om Høgmos kvalifikasjoner er et tastetrykk unna på internett». For å finne ut hva Høgmo står for i dag, søkte vi og fant et foredrag Høgmo holdt for Fredrikstad Næringsforening i 2020.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Foredragsholder: Per-Mathias Høgmo snakker seg varm om «prestasjonskultur» i fotballen. Her er plakaten for et foredrag Høgmo holdt for Fredrikstad næringsforening i 2020. Skjermdump fra Facebook.

Høgmo ble presentert med at han «er knyttet til Universitetet i Tromsø, hvor han er i sluttfasen på sin doktorgrad om prestasjonskultur», og næringsforeningen hadde store forventinger til hvordan forskningen til Høgmo kunne vise næringslivet i Fredrikstad en vei til god prestasjonskultur etter koronaen.

Høgmo lover både mikro og makro-perspektiv, men det han serverer er en pussig blanding av smått og stort som virker mer som om det er stjålet fra motivasjonsforedragsholdernes fjerdedivisjon enn basert på forskning på toppidretter. 

Det handler om å tro

Høgmo starter med diktet «State of mind» som han kobler til den amerikanske friidrettshelten Jesse Owens. Diktet forteller at «it’s all in the state of mind» og at «the man who wins is the man who thinks he can».

Som de fleste vet, og som Willy Railo gjorde seg stor på med boka Best når det gjelder fra 1983, kan det lønne seg å tro du får til noe for å få det til. Men i motsetning til Høgmo, understreker Railo at det er viktig å opprettholde en viss grad av realisme.

For raskt glir budskapet om at om du ønsker deg noe hardt nok over i den typen selvhjelpsskvalder som Barbara Ehrenreich kritiserer i boka «Brightsided». Det grenser også mot påstandene i boka The Secret og den tilhørende nettsiden, om at bare du klarer å visualisere parkeringsplassen du ønsker at universet skal gi deg, finner du den rett foran inngangsdøra til jobben.

Det er mange fotballspillere nedover i divisjonene som har sett seg selv i eliteserien, og mange gründerspirer som forført av egen motivasjon har blåst bort både egne og familiens penger. Å antyde at alt de manglet var tro på seg selv, er med respekt å melde sprøyt. For hver Jesse Owens er det tusenvis som ikke når sine mål, og annerledes kan det ikke være. 

Høgmos tre «i»-er

Makronivået til Høgmo er «urbanisering, miljø, bærekraft, teknologi, kostnader og digitalisering». «Urbaniseringa skyter fart, det er det ingen tvil om», forteller Høgmo. Men det trenger ikke folk i Fredrikstad å vite. Fredrikstad har vært by siden 1567, og hadde sin kraftigste vekst fra 1860 og framover.

Høgmo går ikke særlig videre inn på makrospørsmålene, annet enn med disse opphausede og løse begrepene folk «både som individ og organisasjon» bør ta tak i, men går raskt over til, tja, mikro, med sin «grunnleggende filosofi, de tre i’ene: inspirasjon, involvering, innovasjon».  

Språk for prestasjonskultur i fotballen

«Jeg stiller meg der ballen kommer», sa Pelé da han ble spurt om hemmeligheten sin. Sitatet demonstrerer at det er vanskelig å ha et presist språk for fotballferdigheter. De sitter i kroppen og viser seg i praksis, ikke i tekst og tale.

Når noen tror de har funnet språket som skal skape prestasjonskultur i fotballen, selger de like gjerne drømmen så mange har, som individ og organisasjon, om å kunne stille seg der ballen kommer. For de fleste er drømmen en illusjon, uansett hvor sterkt de klarer å tro de kan nå den.

Tomheten har vunnet frem

Det er nettopp illusjoner organisasjonsteoretikeren Mats Alvesson peker på som ett av tre fenomener som har bidratt til at tomheten har vunnet fram i dagens samfunn. Storslagenhet og nullsumspill er de andre. Det dreier seg om vindusdekor, der det er viktigere at det ser bra ut enn hva det faktisk inneholder, og hvor alle loves den begrensede plassen i sola.

Akademiske titler, stillingsbetegnelser, selskapsvisjoner og store ord om verden er eksempler, og Alvesson mener at litteraturen, teorien og språket knyttet til ledelse er arnested for samtidens hulhet.

Dette brer seg via næringslivet til departementer, kommuner og folks skjøre ideer om målet med eget liv. I denne situasjonen er det viktig at noen sterke samfunnsområder holder igjen.

Fotballens egenkraft

Fotballen, som har så mye egenkraft ved å ha vært med i så mange år, som har et eget system for å både la alle være med og å la de beste få vise seg fram, og som skaper så mye oppmerksomhet og engasjement, bør være et senter for motstand mot tomt ledelsespjatt og mot å blendes av overflate.

Derfor tror vi det mest interessante spørsmålet ikke er Høgmos kompetanse eller mangel på sådan, men i hvilken grad ansettelsen er et symptom på hvordan nokså banal kjøkkenbord-filosofi om ledelse og coaching har fått spre seg, ikke bare i idretten, men i samfunnslivet generelt. 

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i fotballtidsskriftet Josimar 5. januar 2021 med overskriften «Tåkefyrstenes tid».

Tekst: Førstelektor Karl-Fredrik Tangen, institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania og førsteamanuensis Arve Hjelseth ved NTNU.

Foto: Tåkefyrstene vinner frem på fotballbanen. Illustrasjonsbilde. Photo by Shapelined on Unsplash.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *