Kringsatt av ledelse

KOMMENTAR: Karl-Fredrik Tangen om pensum i økonomi og administrasjon

Innføringsbøker i administrasjon og ledelse er blant de mest leste bøkene i Norge. De er besatt av «ledelse», og lar studentene se for seg en framtid på sjefens plass, som beslutningstager, strateg og muligens eier.

Bøkene handler ikke bare om bedrifter, men om den profittsøkende virksomheten som det fundamentale forbildet for andre organisasjoner. Studentene formanes til å bli endringsvillige, profittsøkende, effektivitetssøkende, og det er den strategiutøvende lederjobben som blinker i det fjerne.

Verken samfunnet eller studentene selv kan være tjent med at 19 prosent av studentene kommer ut i arbeidsmarkedet med en idé om at de skal bli sjefer og strateger.

Søkningen har eksplodert

Studier i «økonomiske og administrative fag» var fagene med den største prosentvise økningen ved søknad til studier via Samordna opptak i 2020. Handelshøyskolen BI, den største tilbyderen av slike fag, og min arbeidsplass Høyskolen Kristiania, har også høye søkertall.

Mens høyere utdanning generelt har vokst, har økonomisk-administrative fag «eksplodert», skrev historiker Rolf Amdam i 1999. Tendensen har altså vart i flere tiår. De siste årene har masterutdanningen eksplodert.

Mens master i samfunnsfag har vokst med snaue 50 prosent de siste ti åra, har økonomisk-administrative fag vokst med 170 prosent og rykket opp fra femte til andre plass på lista over fagfelt med flest masterkandidater.

Tar posisjon i politiske spørsmål

Den niende utgaven av boka «Markedsføringsledelse» gir et av de klareste uttrykkene for et pensum som tar posisjon i politiske spørsmål om samfunnsutviklingen. I boka tar forfatterne for seg «protestantene», som forsøker «å bremse globalisering og frihandel».

Protestantene er både Attac og Trump, og håpet «er at protestantene vil konsentrere seg om utvekster eller uønskede resultater (barnearbeid, sosial dumping, forurensning, monopolisering) av utviklingen og ikke inngå en uhellig allianse for økt proteksjonisme, for det vil de fleste tape på, og da først og fremst de man ønsker å beskytte».

For bedrifter som strever etter å «hevde seg best mulig i konkurransen og oppnå fortjeneste», gir et bidrag til at «samfunnets produktivitet og dermed velferden øker, og den skaper grunnlag for sosiale goder og felles forbruk»

Ved første øyekast kan det siste sitatet virke som meninger som nærmest er uomstridte. Men det er en politisk undertone framlagt som organisasjonsteori i både denne og de fleste andre innføringsbøkene.

Knesetter bedriften som idealmodell

Boka som definerer «organisasjon» for norske studenter og knesetter bedriften som idealmodellen for en organisasjon, er Jan Thorsvik og Dag Ingvar Jacobsens «Hvordan organisasjoner fungerer». En prisbelønnet lærebok som etter fem utgaver har solgt mer enn 130.000 eksemplarer i Norge siden 1997.

«Utgangspunktet for boken er at organisasjoner betraktes som produksjonssystemer, det vil si enheter som er avhengig av ressurser fra omgivelsene, og som må produsere noe som er ønsket og etterspurt i omgivelsene».

Tilnærmingen er egnet både for skipsverft og skole, skriver de. Men med begrepet «produksjonssystem», viser de at det er skolen som bør være som et godt organisert skipsverft og da er veien kort til at elever blir produkter.

Strategi på nye områder

Pensumbøkene vrir på temaer og teorier slik at de passer inn i et slikt verdensbilde: «tradisjonelt har ‘strategi’ vært et begrep som har vært forbeholdt private organisasjoner som fungerer i et marked», skriver de.

De begrunner det med referanser til litteratur fra 1960-, 1970- og 1980-tallet som har selskapers strategi som tema. Men når disse bøkene bruker ordsammenstillingen «corporate strategy», er det jo fordi forfatterne er bevisste at de henter et begrep som har vært knyttet til militære aktiviteter, og at de bryter en tradisjon.

Uansett burde Thorsvik og Jacobsen visst bedre. Et søk i Nasjonalbibliotekets arkiv ville vist dem at den eldste digitaliserte bruken av «strategi» er fra 1825, Jacob G. Mydells «Forsøg til en Lærebygning i Krigskunsten». Eller de kunne sett på standardverket «Strategy. A history» av professor Lawrence Freedman. Han klarer å skrive seg 400 sider ut i den 600 sider lange boka før det kommer noe som dreier seg om organisasjoner i markedet.

Men det er ikke fag- eller begrepshistorie som er pensumbokas anliggende. De vil åpne nye områder for strategiteorien som er utviklet for bedrifter, og kan fortelle at «I senere år er det også i organisasjoner som ikke opererer i et marked (offentlige og frivillige), blitt vanlig å tenke strategi. Men strategibegrepet får da et litt annet innhold enn opprinnelig».

Leserne skal lede

Gjennomgående er «de ansatte» noen andre enn dem boka ser ut til å være skrevet for. For leserne skal «lede». De skal lede de ansatte, og de skal lære å lede merkevarer med boka «Merkevareledelse». Der forklarer Samuelsen, Peretz og Olsen at de i liten grad ser på merkevare fra samfunnsperspektiv, «da oppmerksomheten vil være på ledelsesbeslutninger»

I disse bøkene, der ansatte er objekter mens ledere er subjekter, er samfunnet som helhet til stede mest som noe som vil tjene på at organisasjoner tar til seg rådene pensum foreskriver.

Handelshøyskolen BI er stolte over at de har overtatt rollen Handelshøyskolen i Bergen har hatt som institusjonen som har utdannet flest toppledere i Norge. 28 prosent av lederne i de 500 største norske bedriftene har gått på BI. En god del av de andre studentene kommer til å bli bunnledere. Noen kommer til å få ledertitler uten lederoppgaver, og mange vil ikke bli ledere i det hele tatt.

Pensum for en av de største utdanningsgruppene

Så uavhengig av om det er BI, NHH, NTNU eller andre som utdanner de fleste topplederne i Norge, kan ikke pensum for titusener av studenter rettes inn mot de 100 som blir toppledere.

Dessuten er det noe absurd i at en av de største utdanningsgruppene i Norge ser ut til å være gitt forventninger om at de skal bli ledere.

For ved siden av restgruppa «andre yrker», er «ledelsesyrker» den minste kategorien av de ni hovedkategoriene i SSBs yrkesstatistikk. Pensumbøkene jeg har sett på, er derimot blant de mest brukte på de mest utbredte studiene i Norge.

Knapt noen som går ut i arbeidslivet med en bachelor i økonomi og administrasjon vil starte som leder på måter som gjør lederposisjonen pensum ser ut til å forberede dem på, relevant. Brorparten vil gå til stillinger der de har sjefer og er en blant kollegaer.

Det er en slik situasjon de trenger å forberedes på, også via pensum. Selv folk som blir sjefer, bør ha en god forståelse for posisjonen som ansatt med temmelig begrenset mulighet til å prege strategi og praksis i organisasjonen sin.

Skal innovere seg inn i framtida

Ved siden av «ledelse» og «endring», er «innovasjon» et ord som dyrkes i tekstene. Ting skal tenkes og gjøres på nye måter. Bedrifter og alt annet skal innovere seg inn i framtida. I lys av et slikt program, er pensumbøkene påfallende lite innovative både i seg selv og i framstillingen av samfunnet. Flere av bøkene er veldig preget av amerikansk «text book»-tradisjon i form og referanser. Markedsføringsbøkene er preget av form og innhold utviklet fra Kotlers standardverk fra 1967.

Verre enn formelpreg er det at pensumbøkene ikke på noe vis åpner for annet enn helt overfladiske endringer, med nye eller endrede varer og organisering som krever mindre arbeidskraft. Tidsriktige ord som «grønt skifte» «delingsøkonomi» og «digitalisering», danner i dette universet ikke grunnlag for annet enn reorganisering av fortsatt vekst under eksisterende maktforhold.

Sjefenes verdensbilde

En motforestilling til kritikken av ledelsesmanien, er at det er fint at studenter går ut av utdanningene sine med ambisjoner, for eksempel om at de skal bli ledere.

Men da går de like gjerne ut i yrkeslivet med illusjoner som kan ha negative konsekvenser både for dem selv, arbeidsgivere og samfunnet som helhet. I innføringsbøkene i økonomisk-administrative fag får studenter presentert sjefenes verdensbilde som det rette, de blir drillet i å være motstandsløse mot krav om endring ovenfra og bevisstløse om at krav om endring kan komme nedenfra.

Dessuten blir de fleste misledet med tanke på hvilken rolle de selv skal ha i arbeidslivet. Fraværet av drøfting om fagorganisering er påfallende med tanke på hva som gir trygghet i arbeidslivet, og blir enda grellere når tekstene er gjennomsyret av «ledelse»

Poenget er ikke at bøkene burde vært kritisk til kapitalismen, men at bøkene mangler analytisk distanse. Et eksempel er at «markedsføring» defineres som noe som skal gi verdi til «samfunnet som helhet». Som om ikke markedsføring er et verktøy for at de som betaler for markedsføringen skal prege verden i tråd med sine interesser.

For studentene ville et mer distansert blikk gitt et mye bedre grunnlag for virkelig å tenke innovativt om hvordan verden kunne vært på måter som også utfordrer ideen om bedriften som modell, marked som virkemiddel og en sortering av folk i arbeidslivet som ledere eller røkla.

Referanser:

Tangen, Karl-Fredrik (2020): Den merkantile klasse. Manifest tidsskrift 11. mai 2020.

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Klassekampen 12. mai 2020 under vignetten «Ideer».

Tekst: Førstelektor Karl-Fredrik Tangen, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.