Ondskapens historie. Kan USA lære av Tyskland?

USA mangler vilje til å engasjere seg ærlig og åpent med sin egen smertefulle historie når det gjelder rasisme. Her kan USA lære av Tyskland.

KOMMENTAR: Ketil Raknes om USA

I august 1955 fulgte Mamie Till Bradley sin fjorten år gamle sønn Emmet til jernbanestasjonen i Chicago. Han skulle på en to uker lang ferie med slektningene sine i Mississippi.

Moren var selv fra sørstatene og visste hvor farlig det kunne være der. Hun instruerte Emmet til aldri å se noen hvite inn i øynene og gjerne knele foran hvite mennesker hvis det var nødvendig. Hun var ikke så veldig bekymret for Emmet, fordi han var en ganske stille gutt.

Alt gikk fint helt til Emmet skulle på butikken for å kjøpe tyggegummi. Der jobbet det en tidligere skjønnhetsdronning som het Carolyn Bryant. Hun hevdet at Emmet hadde plystret etter henne og sagt «bye, baby» da han forlot butikken. Bryant innrømmet senere at hun løy. Da Bryants mann fikk rede på dette, følte han at Emmet måtte straffes. Om kvelden dro han og noen kamerater til Emmets besteforeldre og dro ham ut av sengen mens de truet med en pistol.

Noen dager senere ble Emmet funnet flytende i Tallahatchie River med en 70 kilos gjenstand surret rundt halsen. Det var tydelig at han var blitt utsatt for tortur før han ble drept.

Da Mamie Till Bradley fikk sønnens lik sendt til seg i Chicago, var han så skamfert at hun kollapset. Hun sa selv at «it just looked as though all the hatred and all the scorn [the world] ever had for a Negro was taken out on that child».

Hun bestemte seg for at hele USA skulle få se rasismens grusomme ansikt og gravla sønnen i en åpen kiste.

• Les også: Historien om amerikansk rasisme er til å miste pusten av