Sportsvasker frynsete rykte

Khalifa International Stadium i Quatar ble brukt som arena under friidretts-VM 2019. Bildet er tatt av Preacher lad - Eget verk, CC BY-SA 4.0.

Skal land med elendig beskyttelse av menneskerettighetene få lov til å «sportsvaske» imaget sitt med globale idrettsarrangementer, spør Hans Erik Næss.

KOMMENTAR: Hans Erik Næss om idrettens ansvar

Så har det skjedd igjen: Qatar, et land med elendig beskyttelse av menneskerettighetene (oppslag i Wikipedia) har fått lov til å «sportsvaske» imaget sitt med et globalt idrettsarrangement.

Fredag 6. oktober 2019 ble friidretts-VM i Qatar avsluttet. Arrangementet latterliggjør det internasjonale friidrettsforbundets (IAAF) mål om å «fremme friidrett som en kraft til en bedre verden».

Godt styresett, fair play og bærekraft

Forståelig nok er utøverne tilbakeholdne med å kommentere forholdet mellom idrett og politikk. Derimot bør idrettsorganisasjonene komme på banen.

Nå som Norges Idrettsforbund (NIF) har fått sin egen «utenriksminister» i Johann Olav Koss, skaper det forventninger. Som grunnlegger av Right to Play, en suksessrik organisasjon hvis hensikt er å gjøre idretten mer inkluderende, senker Koss imidlertid disse forventningene i et intervju med VG 19. september 2019.

På spørsmål om hvorfor ikke menneskerettigheter er en del av NIFs utenriksplattform, som ellers består av godt styresett, fair play og bærekraft, svarer han: «Det er komplisert. Norsk idrett må ha bedre kunnskap.»

Hvis manglende kunnskap er problemet, som er vanskelig å tro i en så kompetent organisasjon som Norges Idrettsforbund, så er det underlig at NIF spør Utenriksdepartementet om råd i stedet for organisasjoner som jobber med idrett og menneskerettigheter.

Hva godt styresett betyr

I omvendt fall ville de innsett at ideen om godt styresett betyr åpenhet om, mulighet for deltakelse i, og etterprøvbarhet rundt beslutninger i en organisasjon. Forutsetninger for dette er organisatorisk åpenhet og innsyn i beslutningsprosessen.

Her er det nok å gripe fatt i. Den olympiske komités (IOC) har utarbeidet en ny kontrakt som skal gjelde fra 2026 for arrangører av kommende olympiske leker (OL). Kontrakten byr på minst to problemer som Norges Idrettsforbund kan ta tak i som representant for Norge i den internasjonale olympiske komiteen.

  1. Innholdet i kontrakten: I kontrakten står det at IOC forventer at arrangører etterlever internasjonale standarder om menneskerettigheter – såfremt det ikke kommer i konflikt med nasjonale lover. Det betyr at hvis et land har lovfestet rett til å diskriminere visse grupper, er det ingenting som hindrer det i å arrangere et OL. IOCs «når i Roma, gjør som romerne»-prinsipp gjelder imidlertid ikke på det kommersielle området. Der påberoper IOC seg retten til å endre lovene for å beskytte sponsorene sine, slik britene godtok før London-OL i 2012. Så hvorfor er det ikke mulig å presse arrangørene på menneskerettigheter vel så mye som på kommersielle hensyn?
  2. Oppfølging av menneskerettigheter: Det andre er hvordan IOC følger opp menneskerettighetsprinsippene i denne kontrakten. Et sted å begynne IOCs «Media Complaints Reporting Tool.» Det er et nettskjema for de som har opplevd brudd på pressefriheten i forbindelse med et OL-arrangement. Men det står ingenting om hvem som behandler disse klagene, eller hva slags prosesser som settes i gang. Det definerer heller ikke hvor og når et OL begynner og slutter, noe som har betydning for om man kan klage eller ikke. For det IOC kaller «ikke-arrangementsrelaterte medieklager» henviser de nemlig til «relevante internasjonale organisasjoner.» Så hva skal man med dette rapporteringsverktøyet, hvis det ikke kan brukes til det som det er ment å brukes til?

Hvor begynner og slutter OL?

Slike spørsmål er det naturlig for NIF å ta opp med IOCs menneskerettighetskomité, som ble etablert i desember 2018.

Menneskerettighetskomiteen, som ledes av ledes av den jordanske prinsen Zeid Ra’ad Al Hussein, skal gi råd til IOCs eksekutivstyre om saker som angår IOCs arbeid med menneskerettighetskriterier. Zeid Ra’ad Al Hussein var FNs høykommissær for menneskerettigheter i perioden 2014-2018.

Men det er noen underlige forutsetninger for den nyopprettede komiteens arbeid. IOC oppgir blant annet at komiteen kun skal drive med OL-relaterte utfordringer. Men hvor begynner og slutter et OL?

Budprosessen innebærer kostbare investeringer, masse PR- og lobbyvirksomhet, stor politisk velvilje, og lovnader om ny infrastruktur. Oxford Universitys Bent Flyvbjerg med kollegaer har vist at dette i perioden 1960-2016 har betydd enorme kostnadssprekker og statlige redningsaksjoner.

Idretten må ta ansvar for menneskerettigheter

For Qatars del har etterspillet så vidt begynt. Tidligere president Lamine Diack i det internasjonale friidrettsforbundet  og hans sønn, skal i 2020 skal møte i fransk rett for å ha tuklet med tildelingen av VM til Qatar og mye annet. Det skal med andre ord ikke mye fantasi til for å se at utenriksplattformen som NIF har valgt, og som de skal benytte seg av i samarbeidet med IOC, umulig kan isoleres fra verken menneskerettigheter, økonomi eller politikk.

Et sted å begynne for NIF er derfor å be de store idrettsorganisasjonene om å ta ansvaret som de vitterlig har annonsert.  

Qatar nøyer seg ikke med å arrangere VM i friidrett. Fotball-VM i 2022 skal også arrangeres i, hold pusten, Qatar.

Referanse:

Artikkelen er basert på Hans Erik Næss’ kapittel i boken Idrettsvitenskap. Perspektiver og praksis, redigert av Stig Arve Sæther. Universitetsforlaget, 2019.

Foto: Khalifa International Stadium i Quatar ble brukt som arena under friidretts-VM 2019. Bildet er tatt av Preacher lad – Eget verk, CC BY-SA 4.0.

Tekst: Hans Erik Næss, førsteamanuensis i idrettsledelse, Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *