Trump ser ut til å planlegge et slags statskupp

KOMMENTAR: Ketil Raknes om USA

Ingen skal si at det amerikanske valget ikke innfrir som drama. Demokratene hadde høye forhåpninger. Dette skulle være «the battle for Americas soul» der amerikanerne tok demokratiet sitt tilbake.

• Les også: Lyst til å forstå mer av presidentvalget i USA?

Meningsmålingene ga et håp om en blå bølge som skulle gi dem både presidenten og et flertall i Senatet. USA skulle vise verden at Donald Trump var et hendelig uhell og at landet kunne ta tilbake tronen som «a shiny city on a hill». Et demokrati verden kan beundre og se opp til.

• Les også: Trumps retoriske triumf

Trumps løpske godstog

Den visjonen ble grundig parkert av Trumps løpske godstog av hvit nasjonalisme som feide over USA i løpet av valgnatten. Når dette skrives, har 68,5 millioner amerikanere gitt sin stemme til Donald Trump, mens litt over 71,5 millioner har stemt på Joe Biden.

Bidens ledelse i antall stemmer vil trolig øke betraktelig i dagene som kommer. Hvis man skal måle et demokratis kvalitet ved evnen til å få folk til stemmeurnene, har USA prestert bedre enn på lenge.

• Les også: Strukturene som ødelegger USA

Mange ville ha mer Trump

Det er likevel bemerkelsesverdig at Trump får fem millioner flere stemmer enn han fikk i 2016. Amerikanerne har hatt fire år på seg til å vurdere Donald Trump.

Trumps lojale velgere har fulgt ham gjennom Mueller-saken, riksrettssaken, rasistiske utfall, skatteavsløringer og en pandemi som så langt har gitt ni millioner smittede og nesten 240 000 døde.

I 2016 kunne man si at mange amerikanere stemte i protest og ikke visste hva de fikk. I 2020 visste de hva de fikk, og konklusjonen til mange var at de vil ha mer. Trump er ikke ferdig med USA og USA er ikke ferdig med ham.

Et av de mer overraskende trekkene ved 2020, er at Trump ser ut til å ha styrket seg spesielt blant mannlige velgere med afroamerikansk og spanskamerikansk bakgrunn. I Florida seilte Trump inn på en bølge av kommunisthatende kubanere og folk som har flyktet fra de sosialistiske regimene i Venezuela og Nicaragua.

De trodde på Trump-kampanjens budskap om at Biden var sosialist, og stemte deretter. Disse velgerne er en viktig påminnelse om at USAs minoriteter er en sammensatt gruppe, og det er ikke gitt at dette er en velgergruppe Demokratene alltid kan regne med.

• Les også: Ut med New York, inn med mannen fra Scranton

Hva får så mange amerikanere til å tro at Trump er løsningen?

Som i 2016 kommer debatten til å gå høyt om hva som var Trump-velgernes egentlige drivkraft. Hva er det som får så mange amerikanere til å tro at Donald Trump er løsningen på deres problemer? Er det økonomi, utdanning, pandemien, eller rett og slett underholdningsverdien?

Som i 2016 er ikke økonomisk marginalisering en viktig drivkraft. Trump gjorde det suverent best blant velgere som tjente over 100 000 dollar i året og vant denne gruppen med over ti prosents margin. Men han tapte klart blant de med lavest inntekt. I medienes stadige fokus på den hvite arbeiderklassen er det lett å glemme at republikanerne er partiet for de rikeste og mektigste i USA.

• Les også: USA drukner i konspirasjonsteorier

Trumps suksess

I samfunnsvitenskapen hjelper det lite å peke på hvilke holdninger folk burde ha, det interessante er å forstå hvilke holdninger folk faktisk har og hvorfor de kommer til uttrykk på den måten de gjør.

Trumps suksess handler om at han treffer noe dypere enn sosioøkonomiske og demografiske bakgrunnsvariabler. Det er noe i det Trump kommuniserer, og måten han kommuniserer det på, som treffer en dyp understrøm i det amerikanske samfunnet.

Allerede før Trump ble valgt i 2016, ga sosiologen Arlie R. Hochschilds ut boken Strangers in Their Own Land, som handler om Tea Party-bevegelsen i Louisiana. Over en periode på fem år dro Hochschild til Louisiana og forsøkte å forstå hva som gjorde disse velgerne så sinte og hvorfor de mislikte demokratene så sterkt. Svaret fant Hochschild i det hun kaller «den dype historien».

• Les også: Historien om amerikansk rasisme er til å miste pusten av

Den dype historien

Den dype historien handler om hvordan velgere føler verden fremstår. Eller som Hochschild beskriver det: «A deep story is a feels-as-if story – it’s the story feelings tell, in the language of symbols.»

Den dype historien velgerne til Hochschild forteller, handler om en rekke hardtarbeidende hvite mennesker som står fint oppstilt i kø for å nå frem til den amerikanske drømmen. De har jobbet hardt og lenge for å nå frem, men ser knapt at køen flytter seg. Det som irriterer dem mest, er at noen sniker i køen. De ser kvinner og minoriteter som får almisser fra staten. Det er folk som dem som har gjort USA til det største landet i verden, og de blir glemt, mens andre løftes frem i deres sted.

De føler at de ikke er en del av det nye nasjonale fellesskapet og «you’ll have to feel American in some new way – by banding with others who feel as strangers in their own land».

Flink til å snakke opp egne velgere

Jennifer Merciecas bok Demagogue for President: The Rhetorical Genius of Donald Trump (2020) er på mange måter en studie i hvordan man på en effektiv måte kan fortelle det Hochschild kaller «den dype historien».

Trumps taler er fulle av ubegrunnede påstander, løgner og logiske feil, men de er suverent gode til å skape gruppeidentitet hos hans kjernevelgere – og skape avstand til de gruppene han ikke liker.

I all negativiteten rundt Trump er det lett å glemme hvor flink han er til å snakke opp sine egne velgere. Han forteller dem at han elsker dem, at de er det ekte Amerika og at dersom de får bestemme, kan man «Make America Great Again». Men fiendene er sterke og mange og må møtes med personangrep, trusler og undertrykking. Så lenge fiendene får styre USA, er verden i ubalanse.

Skammen erstattet med stolthet

I Strangers in Their Own Land forteller Hochschild levende om hvordan Trump-velgerne i Louisiana føler at universet har fått tilbake balansen etter valget av Trump i 2016. De løfter hendene på valgmøter med Trump og føler at skammen er erstattet med stolthet.

Sånn sett er det lite nytt ved denne valgkampen. Spørsmålet Trump stiller, er like gammelt som USA selv, og handler om det evige dramaet om hvem som egentlig tilhører den amerikanske nasjonen.

Republikanere og Demokrater er ikke bare uenige om politiske saker, de er grunnleggende uenig om hvilken type land USA er og hvem som hører hjemme der. De mest konservative republikanerne ønsker seg et land der den hvite majoriteten dominerer og minoritetene bare må innordne seg i hierarkiet.

Dette speiles i at synet på hvordan man ser på rasekonflikten i USA. Blant de velgerne som var enig i at rasisme er «the most important problem» i USA, stemte 87 prosent på Biden. Blant dem som mente at rasismen er «not a problem at all», stemte 88 prosent på Trump.

Hvor står USA nå?

Når den amerikanske komikeren Groucho Marx fikk spørsmålet «How’s your wife?», var hans kontante svar alltid: «Compared to what?» Hvor ille noe er, avhenger alltid av hva man sammenligner det med.

Så hvor står USA nå? Det mest edruelige svaret er at USA står omtrent akkurat der landet sto før valget. Landet er like delt, kløftene er enda litt dypere og frontene har knapt flyttet seg. Demokratene kan trolig glede seg over at de kvittet seg med Trump, mens republikanerne er glade over at de beholdt flertallet i Senatet og at Trump nok en gang har overprestert.

Det mest sannsynlige scenarioet er fortsatt handlingslammelse når det gjelder å bekjempe pandemien, og å få amerikansk økonomi på bena. Et republikansk parti som beholder flertallet i Senatet og har prestert over all forventning i presidentvalget, vil med stor selvtillit kunne blokkere alle politiske initiativer fra Biden.

Det eneste som føles nytt og som stadig blir verre, er det republikanske partiets radikalisering og manglende respekt for demokratiske normer. Hvordan partiet takler en eventuell seier for Biden vil være helt avgjørende for fremtiden til amerikansk demokrati.

Graver et dypt og mørkt hull

Trump graver nå et dypt og mørkt hull der planen er å underminere valgresultatet og foreta et slags statskupp.

Hvis det republikanske partiet følger Trump ned i dette mørke hullet, vil amerikansk demokrati gå inn i sin største krise i etterkrigstiden. Hvis partiet står imot og trosser Trump, er det håp for at radikaliseringen kan stoppe opp og at USA ikke blir et nytt Ungarn eller Polen. 

Problemet er at eliten i det republikanske partiet har lite å stille opp med mot Trump. Det er Trumps parti nå og han har tatt velgerne sine med ut på en livsfarlig reise som ingen vet hvor ender. Derfor er det all grunn til å tro at vinteren blir ekstra mørk i USA i år. 

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 6. november 2020.

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Foto: Donald J. Trump på reise til Arizona. Illustrasjonsbilde, Official White House Photo by Shealah Craighead.