Strukturene som ødelegger USA

Det hvite hus. Illustrasjonsbilde. Photo by David Everett Strickler on Unsplash.

Hvis USA beholder dagens politiske strukturer intakt, er det vanskelig å se hva som skal stoppe landets demokratiske forvitring, skriver Ketil Raknes.

ESSAY: Ketil Raknes om USA

I 2016 sa Donald Trump at «dette valget vil bestemme om vi er en fri nasjon eller om vi bare har en illusjon av demokrati og faktisk er kontrollert av et knippe globale aktører som rigger systemet. Vårt system er rigget». 

Mandag 26. oktober 2020 tvitret Joe Biden fast at «om åtte dager tar vi demokratiet vårt tilbake». De stadig mer apokalyptiske påstandene fra begge sider tyder på at amerikanske valg ikke lenger bare handler om hvem som skal styre landet, men at hele systemets legitimitet står på spill.

Hvis Joe Biden vinner presidentvalget 3. november 2020, vil mange medier og kommentatorer slå på stortrommen og hevde at amerikansk demokrati ble reddet på målstreken. USA kan nå stige tilbake til gamle høyder som «a shining city on a hill».

Det vil være en like feil analyse som å si at et gjenvalg av Trump, betyr slutten for amerikansk demokrati. Et valg er bare en enkeltstående hendelse i et demokratis liv som ikke trenger å bety så mye til eller ifra. Hva en valgkamp egentlig betyr, ser vi ikke før lenge etterpå.

Hvor lite vi forstår i øyeblikket

Et godt eksempel på hvor lite man forstår i øyeblikket, er min egen opplevelse da jeg i november 2008 sto på en slette i Manassas utenfor Virginia sammen med 40 000 andre og ventet på at Barack Obama skulle lande i helikopter.

Obama var hes i stemmen etter en lang valgkamp, men leverte et retorisk fyrverkeri av en tale. Akkurat der og da føltes amerikansk demokrati veldig fremtidsrettet og kult, mens norsk demokrati virket litt bakpå og traust. Analysene jeg skrev i etterkant av valget i 2008, oste av naivitet og bar preg av at jeg hadde kjøpt amerikanernes oppstemte retorikk om sitt eget demokrati.

Det både jeg og mange andre ikke så den gang, var at de underliggende svakhetene i amerikansk demokrati allerede var betydelige. Et valg av en karismatisk afroamerikansk president alle likte, endret ikke på de grunnleggende drivkreftene i amerikansk politikk.

Obama skulle bli starten på det ekte flerkulturelle Amerika, men ble feid ut åtte år senere av et bittert republikansk parti drevet av hvit nasjonalisme.

Hvor sykt er det amerikanske demokratiet?

Utfordringen for USA er at uansett hvem som vinner presidentvalget 2020, vil de strukturelle problemene for amerikansk demokrati være de samme som før valget. Polariseringen, rasemotsetningene og den synkende tilliten til landets institusjoner vil ikke forsvinne.

Men hvordan er egentlig tilstanden til amerikansk demokrati? Hvor sykt er det egentlig, og trenger det å reddes? Historikere vil gjerne innvende at enhver påstand om at amerikansk demokrati er på vei mot stupet, bør måles mot at standardene ikke har vært skyhøye tidligere heller.

Den amerikanske populismens far

Historikere liker å dra frem den amerikanske populismens far, Andrew Jackson, som minner om Trump i både språkbruk og væremåte.

Jackson, som var USAs syvende president, var kjent for å være hissig, vulgær og impulsiv. Han var en begersvingende krigshelt som i motsetning til sine motstandere mente at den indianske befolkningen i USA bare kunne flyttes et annet sted.

Selv om Trumps Twitter-strøm er en slags studie av menneskehetens mørke sider, var også valgkampen i 1828, hvor Jackson beseiret John Quincy Adams, en ganske mørk affære.

Siden Jackson var en mann som hadde slått seg opp fra enkle kår, beskrev Adams ham som «en barbar, en villmann som knapt kan stave sitt eget navn». Jackson ble også anklaget for mord, kannibalisme og bigami. Jacksons tilhengere omtalte Adams som en hallik, basert på en fabrikkert historie om at utstrakt hallikvirksomhet var en viktig årsak til Adams suksess som diplomat i Russland.

Selv om USA er polarisert og amerikanske politikere kaller hverandre nedsettende ting er det et stykke igjen til perioden i forkant av den amerikanske borgerkrigen. I boken The Field of Blood: Violence in Congress and the Road to the Civil War (2018) skriver Yale-historikeren Joanne Freeman at det var over 70 voldshendelser mellom medlemmer av kongressen mellom 1830 og 1860. Det var masseslagsmål, bruk av kniv, pistoldueller og folk ble slått helseløse med både stokker og planker.

En diagnose på amerikansk demokrati

Samtidig vil det naturlige utgangspunktet for å gi amerikansk demokrati en diagnose være å sammenligne med andre velfungerende demokratier. At amerikansk demokrati ikke er helt friskt, kan man lese ut av at USA stadig faller på indekser som skal måle demokratiers kvalitet.

Allerede i 2016 flyttet The Economist USA fra kategorien «full democracy» til «flawed democracy» på grunn av den fallende tilliten til politiske institusjoner.

Nylig stilte magasinet Vox den verdenskjente statsviteren Pippa Norris det besnærende spørsmålet: «Om det amerikanske demokratiet var en pasient, hvordan ville du beskrevet dens tilstand?» Norris svarte at «Jeg ville sagt at pasienten har vært uvel i lang tid. Pasienten er overvektig og trener ikke.»

Hvordan demokratier dør

Norris’ poeng med overvekt og mangel på trening minner om argumentet til Steven Levitsky og Daniel Ziblatt i How Democracies Die (2018). Her fremstiller de demokratiers død som en langsom snikende prosess som hverken innebærer militærkupp eller gateslag. Det handler om en gradvis erosjon av demokratiske normer, og smarte autoritære politiske bevegelser som gradvis rigger systemet til egen fordel.

Et moderne demokratis død er en langsom prosess der grensene flyttes tålmodig og langsomt. Plutselig en dag får den overvektige pasienten hjerteinfarkt, men når infarktet kommer, er det for sent. Det er sånn demokratiet gradvis har forsvunnet i land som Tyrkia, Venezuela, Polen og Ungarn.

En av de tingene som bekymrer både Norris, Levitsky og Ziblatt, er polariseringen – og spesielt det republikanske partiets autoritære utvikling. Ziblatt og Levitsky påpeker at «om det er en ting som er tydelig etter en historisk studie av staters sammenbrudd, er det at ekstrem polarisering kan drepe demokratier».

Norris viser til Global Party Survey som ble publisert i desember 2019, og som viser at det republikanske partiets syn på demokrati, er ganske likt Lov og rettferdighetspartiet i Polen og Fidesz i Ungarn.

Dette bildet ble bekreftet av en ny studie fra V-Dem-instituttet ved Universitetet i Göteborg. Her ser man tydelig at mens det demokratiske partiet ligner det normale sentrum-venstre landskapet i Europa, har det republikanske partiet de siste 20 årene lagt ut på en autoritær reise som ingen kjenner utgangen på. Det eneste vi vet, er at utviklingen minner tydelig om den glidende kurven som Levitsky og Ziblatt beskriver i How Democracies Die.

Skylden for USAs krise

Det er lett å legge skylden for USAs demokratiske forfall på kyniske individer som Donald Trump eller republikanernes senatsleder Mitch McConnell. Samtidig er det jo sånn at å kritisere politikere for å maksimere makten sin, er litt som å kritisere fotballspillere for å være opptatt av å score mål.

USAs krise er først og fremst et resultat av mislykkede politiske strukturer. Problemet til det amerikanske politiske systemet er at det er ekstremt dårlig til å håndtere høyt konfliktnivå. Dette ble påpekt allerede på 1990-tallet av statsviteren Juan Linz. I en artikkel med tittelen «The Perils of Presidentialism» forklarte han at når den lovgivende forsamlingen og presidenten velges separat, finnes det ikke noe prinsipp man kan følge når disse to kommer i konflikt med hverandre. Dette mente Linz var årsaken til de hyppige militærkuppene i Latin-Amerika.

Unntaket fra regelen om presidentsystemets demokratiske kollaps var lenge USA. Men årsaken til det var at USA ikke har hatt ideologisk konsistente partier før nå. På grunn av rasekonflikten var både det demokratiske og det republikanske partiet løst sammensatte grupper hvor det fantes både liberale og konservative.

Statsviteren Lee Drutman argumenterer for at det amerikanske partisystemet i perioden 1950–1990 i praksis var et firepartisystem. De konservative sørstatsdemokratene fungerte som en buffer for liberale utskeielser i det demokratiske partiet og konservative republikanere fra rurale strøk holdt den liberale delen av det republikanske partiet i sjakk.

Høydepunktet for dette systemet – som var preget av kryssende konfliktlinjer – var på 1960-tallet, da USA også foretok noen av sine beste og mest varige reformer knyttet til utvidelser av stemmeretten og utbyggingen av den amerikanske velferdsstaten. Ironien er at jo mer det republikanske og demokratiske partiet oppfører seg som partier gjør ellers i verden, desto mer umulig blir det å styre USA.

Økt polarisering

I boken Why We’re Polarized (2020) forklarer den amerikanske journalisten Ezra Klein hvordan firepartisystemets kollaps har ledet USA frem til dagens krise. Siden 1968 er republikanerne blitt stadig mer hvite, religiøse, sosialt konservative og bosatt utenfor de store byene, mens demokratene blir stadig mer flerkulturelle, liberale, sekulære og urbane.

Å være republikaner eller demokrat sammenfaller nå med flere andre identiteter som forsterker hverandre og bidrar til økt polarisering. USA er blitt et land preget av sammenfallende konfliktlinjer, som alltid er dårlig nytt for et demokrati. Denne dynamikken forsterkes av den amerikanske ordningen med primærvalg og ubegrenset med pengebruk i valgkamper som favoriserer ekstreme kandidater.

På toppen av dette kommer polariserte medier som skaper ekkokamre som knytter velgerne enda tettere til sin valgte identitet. Klein skriver at «vi er så låst til våre politiske identiteter at det er ingen kandidat, ingen informasjon og ingen hendelser som kan få oss til å endre mening».

Det amerikanske demokratiets tragedie

Det er denne «alt eller ingenting»- og «vinneren tar alt»-mentaliteten som er kjernen i det amerikanske demokratiets tragedie. Forskerne kaller det bare høy «affektiv polarisering», som betyr at hatet til den gruppen du ikke liker, overskygger alt, også hensynet til demokratiske spilleregler.

Dette standpunktet ble perfekt oppsummert av Trump-velgere som under valgkampen gikk med T-skjorter hvor det sto skrevet: «I’d rather be a Russian than a Democrat.»  Hvis noen hadde stilt på et valgkamparrangement i Norge med en skjorte hvor det sto at «jeg ville heller vært russisk enn Ap-velger», ville noen umiddelbart ringt PST.

Selv om republikanerne har beveget seg mye lenger til høyre enn demokratene har beveget seg til venstre, går affektiv polarisering begge veier. På en undersøkelse fra Pew Research Center oppga et klart flertall av dem som skulle stemme på Biden, at den viktigste grunnen ikke var politiske saker, men at han ikke er Trump.

Hva kan redde det amerikanske demokratiet?

Hva kan så redde amerikansk demokrati fra å synke lenger ned i sin egen tragedie? En valgseier for Biden kan gi et midlertidig pusterom, men det løser ikke problemet knyttet til det republikanske partiet.

Siden drivkreftene bak utviklingen i USA er strukturelle, er det vanskelig å komme utenom større politiske reformer. En god start kan være å kvitte seg med valgmannskollegiet og gjøre hele USA til en felles valgkrets ved presidentvalg. Da ville man sikret at alle stemmer talte, og en ville presset det republikanske partiet til å forholde seg til at USA er blitt et flerkulturelt samfunn. Under et slik system ville det vært umulig å vinne valg uten å vinne et flertall av stemmene på nasjonalt nivå.

Det beste hadde selvsagt vært om USA fulgte etter de mest velfungerende demokratiene i verden og innførte proporsjonale valg som ville gitt dem et flerpartisystem. Forskningen er tydelig på at flerpartisystemer er den formen for demokrati som sikrer høy valgdeltagelse, gir bedre politiske løsninger, mer konstruktive debatter og gjør at flere velgere føler seg representert.

Samtidig er amerikanernes mytologisering av sin egen konstitusjonelle arv så sterk at en slik reform nesten er umulig å se for seg. Uansett  årets valg utløse en slik debatt, for hvis USA beholder dagens politiske strukturer intakt, er det vanskelig å se hva som skal stoppe landets demokratiske forvitring.

Referanse:

Artikkelen er først publisert som essay i Morgenbladet 30. oktober 2020.

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Foto: Hvordan er egentlig tilstanden til amerikansk demokrati? Hvor sykt er det egentlig, og trenger det å reddes?, undrer Ketil Raknes. Photo by David Everett Strickler on Unsplash.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

1 Comments on “Strukturene som ødelegger USA”

  1. Pingback: Lyst til å forstå mer av presidentvalget i USA? - Kunnskapsmagasinet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *