Mørketid for demokratiet

Når konservative partier i vestlige partier kollapser, er det all grunn til å trykke på alarmknappen.

KOMMENTAR: Ketil Raknes om politisk kommunikasjon

Mørketid for demokratiet. Illustrasjonsbilde av svart stemmeseddel som legges ned i en stemmeurne. . Photo by Element5 Digital on Unsplash.
Mørketid for demokratiet. Illustrasjonsbilde. Photo by Element5 Digital on Unsplash.

I Goethes Faust stiller hovedpersonen det evige spørsmålet: «Jeg søker den innerste marg i stammen. Hva er det som holder verden sammen?»

På samme måte har demokratiforskningens hellige gral vært jakten på den ene variabelen som forklarer hvorfor noen europeiske land ble stabile demokratier, mens andre opplevde stadige autoritære tilbakeslag.

En stor og reformivrig middelklasse, høy økonomisk vekst og en godt organisert arbeiderklasse som skremte elitene til kompromiss, har alle vært lansert som forklaringer på demokratiets fremvekst i Europa.

Demokratiets fødselshjelpere

I 2018 kom demokratiforskeren Daniel Ziblatt med den tankevekkende boken Conservative Parties and the Birth of Democracy. I Ziblatts bok tildeles de konservative partiene hovedrollen som demokratiets fødselshjelpere.

Da det forskerne kaller «den første bølgen av demokratisering» skyllet over Europa fra 1850 og utover, sto de etablerte elitene overfor et valg. De kunne motarbeide demokratiet med alle midler eller bygge et sterkt konservativt parti som kunne vinne valg.

Ziblatt er spesielt opptatt av kontrasten mellom Storbritannia og Tyskland.

Britisk overklasse var ikke begeistret for tanken om at folk flest skulle få stemmerett og fryktet et pøbelvelde «der rike skulle betale skatt, mens de fattige laget lovene». Samtidig skjønte de at det å kjempe mot utvidelsen av stemmerett var et håpløst prosjekt, og at de måtte få en mer folkelig profil.

Dermed bygget de opp et landsdekkende parti som kunne vinne valg, og gjorde det konservative partiet til en viktig institusjon i det britiske demokratiet. Et parti som har fostret viktige statsledere, som Benjamin DisraeliHarold Macmillan og Winston Churchill.

Når demokratiet utfordres

I Tyskland gikk det ikke så bra.

Tysk høyreside var splittet og manglet demokratisk selvtillit. De fikk aldri et statsbærende konservativt parti, og da fascistene entret scenen, var det ingen igjen på tysk høyreside til å forsvare demokratiet.

Hvis de konservative partiene er viktige for demokratiets fødsel, spiller de også en viktig rolle når demokratiet utfordres. I mellomkrigstiden blomstret den radikale nasjonalismen, og fascistiske partier vokste frem over hele Europa. Samtidig fikk fascistene aldri skikkelig fotfeste i Norge, Sverige og Danmark, fordi de ble utkonkurrert av konservative partier med et demokratisk sinnelag.

Høyres store ideolog Carl Joachim Hambro kjempet en innbitt kamp mot at Nasjonal Samling skulle få fotfeste i Norge.

I en tale til konservativ ungdom i Stockholm i 1933 fortalte Hambro ungdommen at kommunismen og fascismen begge var fiender fordi «konservatismen bygger på en forvissning om absolute værdier og absolute begreper; på respekt for religiøse værdier, retsværdier og kulturværdier; og enhver bevægelse som ikke bygger på denne respekt må den bekjæmpe uten kompromis».

Erfaringen fra mellomkrigstiden er at ingenting er farligere enn konservative partier uten demokratisk selvtillit.

Hvis de bare blir paranoide nok, kan de gli inn i konspiratorisk nasjonalisme der alle andre partier blir nasjonens fiender, og det eneste som kan redde nasjonen, er at demokratiet undergraves. Det er nettopp dette som er skjedd i land som Ungarn og Polen, som gradvis blir omdannet til autoritære ettpartistater, mens i USA og Storbritannia minner de konservative partiene stadig mer om høyrepopulistiske personkulter.

Reise inn i det autoritære

De konservatives triste reise inn i det autoritære er temaet for den amerikanske historikeren Anne Applebaums siste bok Twilight of Democracy: The Seductive Lure of Authoritarianism.

Boken starter med en nyttårsfest Applebaum og mannen Radosław Sikorski holdt i en liten villa på den polske landsbygda i 1999. Applebaum, som selv er konservativ, hadde invitert mange av sine konservative venner fra Øst-Europa, USA og Storbritannia som hadde det til felles at de hadde arbeidet aktivt for å bekjempe kommunismen.

Selv om det ikke fantes catering, og folk sov på madrasser i gamle låver, var det en strålende kveld. Applebaum skriver at «it felt as if we were all on the same team. We agreed about democracy, about the road to prosperity, about the way things were going».

I dag, over 20 år senere, må Applebaum registrere at mange av hennes tidligere venner ikke snakker med henne lenger og har lagt ut på en reise inn i det autoritære.

Fra sine ungarske venner får hun sinte brev om at hun er en del av George Soros’ store jødiske konspirasjon for å undergrave landet og fylle det opp med muslimske flyktninger.

Til tross for at hun har polsk statsborgerskap, er hun også sterkt mislikt av polske myndigheter, og flere av hennes konservative venner i Storbritannia og USA ser på henne som en del av en «liberal, judicial, bureaucratic, international elite».

Kamp mellom eliter

Applebaums bok er en nyttig påminnelse om at kampen som foregår internt i mange vestlige demokratier, ikke handler om eliten mot folket, men i realiteten er en kamp mellom ulike eliter som har ulike syn på hvem som egentlig tilhører nasjonen.

Applebaums venner som har meldt overgang til den radikale høyresiden, vet knapt hva folk flest er og har aldri opplevd økonomisk nød, marginalisering eller at innvandrere tar fra dem jobbene deres. De går i skreddersydde dresser, bor i store byer, snakker flere språk og er utdannet ved Vestens beste universiteter, men deler en felles forestilling om at deres land er i forfall og trues av ytre og indre fiender.

I motsetning til statsvitere har Applebaum ingen stor teori eller enkeltfaktor som forklarer at det er blitt som det er blitt. Noen av hennes venner har kjøpt det høyrepopulistiske idéuniverset fullt ut, noen er drevet av hat mot venstresiden og mange er drevet av en nostalgisk idé om at nasjonens storhet er ødelagt fordi EU, innvandrerne eller elitene har angrepet den.

De Applebaum feller den hardeste dommen over, er kynikerne som bare er opptatt av makt. Den verste av disse er Boris Johnson, som Applebaum kjenner personlig.

Hun mener Johnson aldri trodde på brexit eller at det var mulig å gjenreise Storbritannia utenfor EU. Eller som hun tørt oppsummerer: «He was just trying to win, to be admired; he wanted to go on telling amusing stories and to gain power».

Vrangforestilling

Etter den kalde krigens slutt spredte det seg en vrangforestilling om at demokratiet hadde vunnet og dets fremtid var sikret. Ziblatts og Applebaums bøker er en nyttig påminnelse om hvor feil den forestillingen er.

I et demokrati er ingenting endelig vunnet.

Eller som Applebaum formulerer det: «Given the right conditions, any society can turn against democracy.» Og når konservative partier i vestlige partier kollapser, er det all grunn til å trykke på alarmknappen.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 18. august 2020 under vignetten «På en søndag».

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Foto: Mørketid for demokratiet. Illustrasjonsbilde. Photo by Element5 Digital on Unsplash.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *