Historien om amerikansk rasisme er til å miste pusten av

Den amerikanske rasismen er så åpenbar, så lett gjenkjennelig og så naturlig at den er lett å overse, advarer Ketil Raknes i et essay i kjølvannet av politidrapet på George Floyd.

Kan det komme noe positivt ut av politidrapet på George Floyd? Her minnes Floyd utenfor Cup Foods i Minneapolis, der han ble drept. Foto: Vasanthtcs. CC BY-SA (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0).

ESSAY: Ketil Raknes om rasisme i USA

Sist gang jeg bodde i Washington D.C., bodde jeg i et afroamerikansk nabolag. Jeg kan fortsatt huske frykten jeg følte første gang jeg gikk av T-banen og skjønte at jeg var den eneste hvite som gikk av på stoppet.

På den kinesiske take-away-restauranten på hjørnet ble man møtt av et skuddsikkert glass med et gitter foran. Etterhvert syntes jeg det var ganske eksotisk å legge dollarsedlene i metallskuffen som ble trukket bak et gitter og så fikk man maten sin skjøvet tilbake. 

Noen gater ovenfor der jeg bodde, var det et langt strekk som bare var et falleferdig gapende hull i bylandskapet. En romkamerat forklarte meg at grunnen til at det var slik var at store deler av bydelen ble brent ned i opptøyene etter at Martin Luther King ble drept i 1968.

Siden det stort sett bodde fattige og arbeidsledige afroamerikanere der, var det ingen vilje til å investere for å bygge noe opp igjen. Han forklarte også den store opphopningen av mennesker på krykker og i rullestol i nabolaget skyldtes mangelen på helseforsikring. Dermed endte relativt enkle livstilssykdommer ofte med amputasjoner.

Den sosiale tragedien rett foran øynene

De som hadde litt mer innsikt i forholdene i nabolaget, forklarte at det var en gjengkrig borte på syvende gate, så der burde man styre unna. Mordraten i DC lå på rundt 180 drap i året – helt likt Baltimore som lå en drøy time unna, og var utgangspunktet for tv-serien The Wire.

Hver onsdag kom det nye episoder av serien som alle i bokollektivet fulgte intenst med på og vi nikket anerkjennende til seriens skarpe sosiologiske blikk på den afroamerikanske tragedien som utspilte seg i vårt eget nabolag. Som The Wire elegant demonstrerte, hadde vi lite å frykte fordi kriminaliteten stort sett gikk ut på at afroamerikanere drepte hverandre.

Jeg skrev stadig saker til Morgenbladet om amerikansk utenrikspolitikk, det kommende presidentvalget og interessante bøker jeg hadde lest, men jeg skrev aldri et ord om den sosiale tragedien som utspilte seg rett foran øynene på det stedet jeg bodde.

400 år med strukturell rasisme

Disse menneskene bodde i hovedstaden i verdens mektigste land, men likevel var det som om de ikke fantes. I min egen naivitet tenkte jeg at dette litt rare bosettingsmønsteret sikkert hadde en logisk forklaring, og var mest opptatt av det var kult å bo i ghettoen. Det jeg ikke forsto, var at forklaringen på det meste av det jeg så rundt meg, skyldtes 400 år med strukturell rasisme. Den amerikanske rasismen er så åpenbar, så lett gjenkjennelig og så naturlig at den, som i mitt tilfelle, er lett å overse.

Ideen om «Black Lives Matter»

Historikeren Jacob Burckhardt skrev en gang at «historie er bare det en tidsalder finner interessant ved en annen». Dermed oppstår det stadige perspektivforskyvninger når historien skal fortolkes fordi det vi finner interessant ved fortiden, endrer seg. Den mest fundamentale og viktigste forskyvningen i USA det siste tiåret er at stadig flere hvite mennesker er villig til å se eller i det minste prøve å forstå hvordan amerikansk historie ser ut fra et afroamerikansk synspunkt.

Den viktigste endringen i USA etter at George Floyd ble lynsjet av fire politimenn i Minneapolis, er at den afroamerikanske erfaringen er i ferd med å bli en del av den amerikanske erfaringen. Det unike med protestene nå er at ideen om at Black Lives Matter møter forståelse langt inne i Trump-velgernes rekker.

Denne strømningen har vært tydelig i amerikansk populærkultur og akademia over lengre tid. Bøker som Ta-Nehisi Coates’ Mellom verden og meg (Between the World and Me) og Colson Whiteheads Den underjordiske jernbanen (The Underground Railroad) er eksempler på gnistrende litteratur som tvinger leseren å forholde seg til den afroamerikanske erfaringen.

Da filmatiseringen av Twelwe Years a Slave kom i 2013, uttalte skaperen av The WireDavid Simon, at det var «første gang i historien at underholdningsindustrien vår har klart å se rett på slaveriet og holde blikket».

Mens tidenes mest innbringende film, Tatt av Vinden, prediket det glade budskap om at slavene egentlig likte å være slaver, viser Twelve Years a Slave slaveriet i all sin brutalitet, med seksuelt misbruk, tortur og barn som selges fra sine mødre.

Amerikansk historie med friske øyne

Også amerikanske akademikere har kastet seg over amerikansk historie med friske øyne. I 2018 kom Yale-historikeren Jill Lepore med boken These Truths: A History of the United States. 

Boken er forfriskende fordi de undertryktes stemmer vies like mye plass som de velkjente seierherrene. Lepore viser på en elegant måte hvordan hykleriet plaget amerikanerne fra starten. De laget en grunnlov som slo fast at alle mennesker var født frie og like, men ønsket ikke å kvitte seg med slavene sine. Motstemmene var der hele tiden.

Grunnlovsdelegaten Luther Martin ble til slutt så forbannet at han nektet å undertegne den endelige grunnloven fordi den var «inconsistent with the principles of the Revolution and dishonorable to the American character». De andre grunnlovsfedrene prøvde å leve med hykleriet på ulike måter. James Madison kalte slaveriet USAs arvesynd.

Den store statsarkitekten Thomas Jefferson overbeviste seg selv om at afroamerikanerne var en underlegen rase og var hele livet omgitt av slaver på godset sitt i Monticello. Likevel fikk han syv barn med sin slavekone Sally Hemings, som han møtte når han var 46 og hun 16 år. Innerst inne skjønte han at det han hadde skapt, ikke kunne vare. Mot slutten av livet skrev han at «I tremble for my country when I reflect that God is just: that his justice cannot sleep forever.»

«Av hvite menn, for hvite menn»

Lepores bidrag kommer i tillegg til flere yngre afroamerikanske akademikere som ser på amerikansk historie med nye øyne. En av de mest tankevekkende bidragene er Ibram X. Kendis Stamped from the Beginning: The Definitive History of Racist Ideas in America. Tittelen er tatt fra en tale som sørstatsenatoren Jefferson Davies holdt i Kongressen i 1860 der han slo fast USA var stiftet «av hvite menn, for hvite menn» og at «ulikhet mellom den hvite og svarte rase var forseglet fra begynnelsen» – stamped from the beginning. Davies hadde USAs skarpeste jurister i ryggen.

I 1857 slo amerikansk høyesterett fast at svarte mennesker «har ingen rettigheter den hvite mann er bunnet til å respektere». Den samme Høyesterett slo i 1896 fast at å ha egne togvogner for svarte og hvite mennesker ikke brøt med den amerikanske grunnloven. Hvis svarte mennesker følte dette var et problem, var det fordi «den fargede rase valgte å legge den konstruksjonen i det». Davies skulle senere ende opp som president for Sørstatene under den amerikanske borgerkrigen, en jobb han på mange måter var unikt godt kvalifisert for.

Hykleriet og dobbeltheten

I likhet med Lepore påpeker Kendi hykleriet og dobbeltheten i den amerikanske erfaringen. I boken legger han frem en forbausende enkel definisjon på rasisme som er «any idea suggesting that Black people, or any group of Black people, are inferior in any way to another racial group».

Med denne definisjonen legger Kendi ut på en reise gjennom amerikansk historie og finner rasismen på steder der man ofte ikke forventer å finne den. Et typisk eksempel er Harriet Beecher Stowes klassiker Uncle Tom’s Cabin, Or, Life Among the Lowly. Boken ble utgitt i 1852 og i løpet av ti år ble den solgt i over to millioner eksemplarer, noe som gjør den til tidenes bestselger i forhold til folketallet.

Ingen bok betydde mer for slavenes frigjøring i USA, og når Abraham Lincoln møtte Beecher Stowe mot slutten av borgerkrigen, kommenterte han tørt at «so you’re the little woman who wrote the book that made this great war». Samtidig kan man mot slutten av boken lese at Beecher Stowe ikke hadde høye tanker om afroamerikanernes fremtid. Hennes beste anbefaling var at de burde få skolegang i Nordstatene til de hadde nådd «moralsk og intellektuell modenhet, og så skipe dem av sted til Afrika».

Det amerikanske prosjektet

Å være mot slaveri, betydde ikke at man trodde afroamerikanerne passet inn i det amerikanske prosjektet. På samme måte som nazistene drømte om å sende jødene til Madagaskar, drømte mange i Nordstatene at man kunne sende den afroamerikanske befolkningen vekk fra USA. En ivrig tilhenger av denne strategien var Abraham Lincoln. Han hadde funnet et fattigslig område rundt Panama han mente kunne passe. I august 1862 tok han mot en delegasjon afroamerikanere i Det hvite hus. Det han fortalte dem, fortjener å siteres i sin helhet: 

«You and we are different races. We have between us a broader difference than exists between almost any other two races. Whether it is right or wrong I need not discuss, but this physical difference is a great disadvantage to us both, as I think your race suffer very greatly, many of them by living among us, while ours suffer from your presence. In a word we suffer on each side. If this is admitted, it affords a reason at least why we should be separated.»

For dem som var på møtet, må det hele har fortonet seg som tidenes forsøk på påføring av skyld og skam. Etter hundrevis av år med lenker, tortur og ydmykelser skulle de nå også få skylden for landets borgerkrig og tvangsflyttes til Sør-Amerika.

Alt som er galt med afroamerikanere, kan stort sett føres tilbake til egen adferd

Lincolns tirade understreker den viktigste tesen i Kendis bok om at rasistiske ideer er noe man finner på for å rettferdiggjøre de eksisterende maktforholdene. Eller som han selv beskriver det: «time and again, powerful and brilliant men and women have produced racist ideas in order to justify the racist policies of their era, in order to redirect the blame for their era’s racial disparities away from those policies and onto Black people.» 

Den viktigste konstanten i amerikansk historie er at alt som går galt med afroamerikanerne, stort sett kan føres tilbake til deres egen adferd. I slavetiden var det deres rasemessige underlegenhet som gjorde at de hadde det best i et liv med lenker.

Under raseskilleepoken var det ideen om at å blande de to rasene bidro til den hvite rasens undergang. I moderne tid er det hangen til kriminalitet, manglende omsorg for egne barn og velferdsavhengighet som har vært den ideologiske begrunnelsen for at afroamerikanerne kan behandles som annenrangs mennesker.

Det var borgerkrigens bitre realiteter, og ikke overdreven omsorg for afroamerikanerne, som fikk Lincoln til i å lansere The Emancipation Declaration på høsten 1862, som frigjorde alle slavene i Sørstatene. Krigen gikk dårlig for Nordstatene, og rømte slaver bidro til å destabilisere Sørstatene og de fleste av dem gikk inn i Nordstatenes voksende hær. De samme menneskene som Lincoln ville sende til Panama, var villige til å dø for å bevare den amerikanske unionen.

Det mest fascinerende med afroamerikanernes historie i USA er at de til tross for serien med ydmykelser har sverget troskap til det amerikanske prosjektet. Beskjeden Lincoln fikk av afroamerikanerne som var på besøk i Det hvite hus, var at de anså seg som statsborgere og ikke hadde tenkt seg noe annet sted. Som Lepore demonstrerer i These Truths, har afroamerikanernes beste argument vært at den amerikanske grunnloven lover dem en plass som fullverdige medlemmer av det amerikanske nasjonen. Gang på gang vender debatten i USA tilbake til hvordan denne konstitusjonen skal forstås og fortolkes.

Det mørkeste kapittelet i USAs trøblete rasehistorie

Det som skjedde etter borgerkrigen, er trolig det mørkeste kapittelet i USAs trøblete rasehistorie. Rasistregimet i Sørstatene var endelig nedkjempet til en enorm pris, og 700 000 mennesker var døde. Sørstatene tapte krigen, men vant kampen for at afroamerikanerne skulle dømmes til et liv i ydmykelse og tvang. I 1877 ga Nordstatene opp okkupasjonen av Sørstatene og overlot afroamerikanerne som var der, til seg selv. Etter det var det fritt frem for å lynsje, kriminalisere og segregere den afroamerikanske befolkningen.

Man antar at rundt 4800 mennesker ble lynsjet i USA fra 1882 til 1968, og i 99 prosent av tilfellene ble ingen straffet for det. I Sørstatene var lynsjingen en folkeforlystelse der afroamerikanere først ble torturert og deretter hengt opp i et tre. Mange tok med seg rester av liket som et minne og tok bilder under lynsjingen sammen med venner og slektninger. En amerikansk historiker beskrev det som skjedde etter borgerkrigen, med følgende ord: «the slave law of the South may have been dead, but it ruled us from the grave.»

Den svarte ghettoen som man i dag finner i de fleste store mange amerikanske byer, er et resultat av at afroamerikanerne til slutt valgte å bli flyktninger i sitt eget land. I Isabel Wilkersons gripende The Warmth of Other Suns: The Epic Story of Americas Great Migration beskriver hun hvordan seks millioner afroamerikanere fra Sørstatene emigrerte til Nordstatene i perioden fra 1880-1960. Kjente skikkelser som Miles Davis, Denzel Washington og Michelle Obama er alle et produkt av The Great Migration. I Nordstatene ble de møtt med strukturell rasisme både på arbeids- og boligmarkedet, men de fikk større personlig frihet, og risikoen for lynsjing og vold var mindre. 

Den amerikanske rasismens kirkegård

Mange trodde at USA gikk inn i en ny fase som et fullverdig demokrati da raseskillet endelig ble opphevet i løpet av 1960-tallet. Men det hvite flertallet i USA hadde andre planer. I 1968 forsto Richard Nixon at Republikanerne kunne vinne valg ved å appellere til hvite velgere i Sørstatene som syntes afroamerikanernes frigjøring hadde gått for langt. Dette ble kjent som The Southern Strategy.

Nixon-biografen Richard Reeves skrev senere at «Nixon visste han var på gal side av loven og historien, men han så en unik mulighet til å komme på riktig side i politikken.» Nixons rådgiver H. R Haldeman fortalte en journalist i Harper’s Magazine at målet var å kriminalisere hele den afroamerikanske befolkningen: «Vi visste at vi ikke kunne gjøre det ulovlig å være mot krigen, eller å være svart, men ved å få folk til å assosiere hippiene med marihuana og svarte med heroin, og så tungt kriminalisere begge, kunne vi slå ned på disse miljøene.» Det afroamerikanerne trengte, var en velferdsstat, de fikk en politistat.

Strategien med å kriminalisere den amerikanske underklassen har vært en sosial tragedie. I The New Jim Crow: Mass Incarceration in the Age of Colorblindness skriver Michelle Alexander at afroamerikanerne knapt har det bedre nå enn i 1968. I dag har de 2,5 prosent av USAs velstand, men utgjør 40 prosent av dem som sitter i fengsel. Kommer man først inn i fengselssystemet, blir man fratatt stemmeretten og retten til mange sosiale ytelser. Alexander beskriver dette systemet som «et fuglebur med låst dør. Det er et sett av strukturer som låser en rasemessig bestemt gruppe i en underordnet politisk, sosial og økonomisk stilling, og slik skaper et annenrangs statsborgerskap.»

Kan det komme noe positivt ut av drapet på George Floyd?

I Siraks bok i Det gamle testamentet står det at det finnes dem som «er blitt glemt; de er borte, som om de ikke hadde levd. Det er som om de ikke var født». En slik stillhet og glemsel har stort sett rådet på den amerikanske rasismens kirkegård.

Det positive som kan komme ut av drapet på George Floyd, er at flere amerikanere oppsøker den kirkegården og anerkjenner at de som ligger der, var fullverdige borgere i USA. Først da kan den amerikanske konstitusjonens løfte om at alle mennesker er født frie leve opp til sitt høye ideal.

Referanse:

Artikkelen er publisert som essay i Morgenbladet 12. juni 2020 med overskriften «Hvit makt – en amerikansk historie».

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

3 Comments on “Historien om amerikansk rasisme er til å miste pusten av”

  1. Pingback: Ti leserfavoritter for kunnskapstørste - Kunnskapsmagasinet

  2. Pingback: Ondskapens historie. Kan USA lære av Tyskland? - Kunnskapsmagasinet

  3. Pingback: Donald Trump vil vinne valget - med hvithet - Kunnskapsmagasinet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *