Kunsten å skrive om ledelse

Illustrasjonsbilde av fyllepenn. Photo by Art Lasovsky on Unsplash.

Hemmeligheten bak ledelsesinnlegg som kommer på trykk i Dagens Næringsliv, er å la leserne smigres til å tro de er blant de få som skjønner det som skrives.

DEBATT: Karl-Fredrik Tangen om ledelse

Samtidig må den som skriver, løfte seg litt over leserne. Trikset er å bruke signaler som sier at hen sitter på kunnskap og verktøy som gir tyngde til ellers banale beskrivelser av verden.

Skribentene kan for eksempel påberope seg at de bygger på tung forskning. Ledelsesskribenter er i den heldige situasjonen at økonomifaget i 1969 kjøpte seg inn i nobelprisen for å få egen legitimitet med en «minnepris». Nå kan denne kjøpte legitimiteten brukes for å skryte på seg en nobelprisvinner for å skrive sånt som at:

«Nobelprisvinner» Oliver Williamson viser at om markedet ikke fungerer, er det «transaksjonskostnader» som ødelegger, og god ledelse får dem ned.  «Nobelprisvinner» Daniel Kahneman viser at menneskers tenking fungerer på to nivåer, og det ene er ureflektert. Derfor må ledere noen ganger tenke, men samtidig kunne ta raske beslutninger.

Psykologi vitenskapeligifiserer

Kahneman er også et eksempel på hvordan «ledelse» kan få mer faglig troverdighet ved å hente fra psykologifaget.

Psykologi er et helhetlig vitenskapelig fag mens ledelse er vel så mye et temaområde som et fag. Dessuten er ledelse en del av en tradisjon som sliter med akademisk anerkjennelse.

De som ikke har lest noe siden de hadde markedsføring på skolen, kan til nød ty til «Maslows behovshierarki» for å få et skinn av teoretisering når de liksom kan mer om menneskelige beveggrunner enn hva mannen i gata kan.

Filosofi for en høyere himmel

En grunn til manglende anerkjennelse blir gjerne forklart med at «ledelse» i stor grad er koblet til lønnsomhet, og dermed blir a- eller umoralsk i manges øyne.

1500-tallstenkeren Niccolò Machiavellis råd til herskere i boka «Fyrsten», om at det er er bedre å bli fryktet enn elsket, gir en aura av tradisjonsforståelse til snusfornuft om at sånn kan ikke ledelse drives lenger. Nå er det viktig med dialog og moralsk refleksjon.

Behovet for å løfte fram moral som et tema for ledelse, åpner et rom for filosofi, et annet fag ledelsesskribenter kan snylte på, eller akademikere kan ta med seg over i ledelses-sfæren. Riktignok brenner de brua til sitt gamle miljø med den øvelsen, men filosofer trenger et utvidet arbeidsmarked.

I denne overgangen omdannes også faget fra noe innforstått til noe lettforstått. Ledere må være nysgjerrige. Ledere navigerer i og mellom både egen moral, samfunnets moral og selskapets interesser når de tar beslutninger. Slikt kan filosofer få seg til å skrive på sin nye arena. Som filosofer. Og andre kan formidle slik som filosofi.

Konsulenthusenes logikk

Selv om mange ledelsesskribenter framtrer som akademikere, er det konsulenthusenes logikk og interesse som gjennomsyrer den verden ledelseskronikører beskriver.

Konsulenter ser ikke verdien i at filosofer kan si noe om hvordan ledere bør tenke før den moralske refleksjonen kan tegnes opp i en modell som kan veilede en prosess. Der ligger en oppgave for businessfilosofene. En sirkel, noen rundinger og piler for eksempel. Som kan brukes i gruppearbeid og drøftes i plenum.

Enda viktigere for konsulenthusene er det å rettferdiggjøre at prosessene de vil selge og lede, trengs. Argumenter er at akkurat nå er det en spesiell endringstid på tvers av samfunnet. Verden endrer seg, økonomien endrer seg, mennesker endrer seg og ledernes rolle er å skape endring.

Nye ord som roper på ledelse

I dette universet, som lever av ideen om at verden trenger ledelse og ledelseskronikørenes råd, utvikles nye betegnelser for samtiden: «kunnskapssamfunnet», om prosesser i tiden: «digitalisering», og på ledelsesformer: «endringsledelse».

Bak disse ordene ligger tunge institusjonaliserte interesser i det økonomisk-administrative utdanningssystemet, hos konsulentselskapene og i det offentlige virkemiddelapparatet. Innovasjon Norge er episenteret for det siste.

Dette komplekset har sin eksistensberettigelse i virkeligheten som tegnes opp slik den typisk gjøres i ledelseskronikkene og at skolene og mediene gir dette ekstra tyngde. Dessuten at løsningen på det meste er strategisk endring via «ledelse».

De som ikke bør lese kronikker om ledelse

Noen bør ikke lese ledelseskronikker. Det er folk med såkalt kulturell kapital. For eksempel noen som kan noe om historie, språk og filosofi. For disse, som gjerne behersker det ledelsesskribentene bruker til å sminke egne tekster med, kan finne på å avkle dem.

Heldigvis er det mekanismer koblet til smak og avsmak som kan brukes til å holde slike unna lesing. Et kjennetegn ved kulturell kapital er avsmak for mye av språket om preger ledelsestekster.

Derfor er et godt triks å skrive «fokus» flere ganger i første avsnitt, være opptatt av «å levere», og ha «ledelse», eller enda bedre, «omdømme» i tittelen. Uten anstrengelse klarer også de fleste å legge inn en forholdisme tidlig i teksten. Da vil alle som leser Dagens Næringsliv baklengs, altså som leser næringslivsavisen for å se på økonomien i kulturbransjen eller se hva Audun Vinger skriver om musikk, hoppe av før børsstatistikken.

Retoriske søyler

Som de nyrikes hus, har ledelsestekster ofte retoriske søyler som drar linjer tilbake til antikken og renessansen. Platon, Aristoteles og Machiavelli er gjengangere. Funksjonen er ikke at de gamle storhetene tilfører perspektiver, men nettopp emblemer på gammel storhet.

Lengre ned i næringskjeden er ledelsestekster salgsargumenter for konsulentselskaper og retoriske krykker for sjefen. Samrøre mellom handelshøyskoler og konsulentselskaper har hundre års tradisjon bak seg i USA, for eksempel i forholdet mellom konsulentselskapet McKinsey og Harvard Business School.

Skal mediene tilføre samfunnet kunnskap om ledelse som praksis, om organisasjoner og om å være ansatt og sjef, bør de i mye sterkere grad utfordre hva ledelsesfaget prediker. I dag skrives det om ledelse i en tradisjon som ikke bare pleier interessen til en begrenset del av samfunnet generelt, men også en begrenset del av næringslivet.

Referanse:

Artikkelen er skrevet for og publisert i Kunnskap Kristiania 2020/2021, en magasinutgave av Høyskolen Kristianias kunnskapsmagasin Kunnskap Kristiania. Du kan bestille trykt eksemplar av magasinet på E-post til kunnskap@kristiania.no.

Tekst: Førstelektor Karl-Fredrik Tangen, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.

Foto: Kunsten å skrive om ledelse. Illustrasjonsbilde av fyllepenn. Photo by Art Lasovsky on Unsplash.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

4 Comments on “Kunsten å skrive om ledelse”

  1. Velskrevet kommentar med flere gode poeng. Ikke minst likte jeg «Trikset er å bruke signaler som sier at hen sitter på kunnskap og verktøy som gir tyngde til ellers banale beskrivelser av verden». Min personlig vurdering er nok at det skrives for mye om ledelse på alle mulige steder. Samtidig så tolker jeg Bruno Latour som at dette er jo noe alle forskere gjør hele tiden når de siterer i vitenskapelige artikler, siterer andre for å bygge opp sine argumenter. Det er en kunst i seg selv, enten man er lettvint og banal eller nyskapende tung.

    Så blir jo artikkelen litt lite konkret. Vi kan alle si oss enige i at det er banaliteter i ledelsesforskningen. Men hvem, hva, når, hvor, hvilke? Det er jo først da diskusjonen får substans. Og problemet med kommentaren til Tangen kommer klart frem i avslutningen:

    «Skal mediene tilføre samfunnet kunnskap om ledelse som praksis, om organisasjoner og om å være ansatt og sjef, bør de i mye sterkere grad utfordre hva ledelsesfaget prediker. I dag skrives det om ledelse i en tradisjon som ikke bare pleier interessen til en begrenset del av samfunnet generelt, men også en begrenset del av næringslivet.»

    Flott utsagn, og vanskelig å være uenig. Men kan det gis noe eksempel enten til etterfølgelse eller avstand?

  2. Hei Hans Torvatn. Takk for både skryt og kritiske kommentarer. Skjønner at bevisbyrden ligger hos meg. Jeg hadde eksempler på alt jeg skrev, og har forsøkt å sette en de lav dem inn i teksten i versjonen som det er lenket til her. Men grunnlaget for teksten er mye lesing av denne type tekster og et forsøk på å forstå hva det er som gjør at sånt kommer på trykk igjen og igjen. Her er teksten med lenker. Det hjelper om du er DN-abonnent for å se dem: https://www.dropbox.com/s/xr3bmd0gq57kbre/ledelseslidelse%203%20-%20med%20kilder%20og%20eksempler.docx?dl=0

    • Tror ikke du tar så veldig feil, tror bare at det hadde vært enda mer interessant med konkrete eksempler. Samtidig som jeg jo innser at det vil øke temperaturen i debatten betraktelig og fort føre den på avveier. (Et interessant eksempel på både tempo, kvalitetskrav, avveier og mer er det når Hjemmeforntmusset blir så opptatt av å kritisere en bok at de skriver en mottbok med tre historikere. Trenger vi det for å ha en opplyst diskusjon?) Jeg synes det mest interessante er spørsmålet om hva et fokus på ledelsespraksis ville føre til. Altså avslutningskommentaren din. Og det går jo an å tenke litt høyt rundt den også. DN abbonent kun på lørdager, jobben har det, men skal se om jeg får sett på den. Men fortsett å skriv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *