Kake på tvers av kulturer

KOMMENTAR: Runar Døving om matkultur

Min glitrende student og senere medforfatter Maja Garnaas Kielland gjorde feltarbeid på en voksenopplæringsinstitusjon for innvandrere. Hun observerte samhandling mellom lærere og elever, og fant ideer om sunnhet.

Kaken ble sentral i en konflikt mellom lærere og elever med hvert sitt kunnskapsregime, og ulike former for rett tro og handling.

• Les også: Sjokoladeforbannelsen

Fredagskaken

I offentlige institusjoner får man gjerne kake på fredag for å markere overgangen til helg; når noen har fått barn, sluttet eller begynt, når en kollega er blitt forfremmet, eller når institusjonen har fått et oppdrag eller vunnet en pris.

Den er typisk i syklubber, bygdekvinnelag, dugnader, og som presang i kakelotteri. Den spises privat når man skal kose seg og unne seg noe ekstra. Når kake skal spises uten at det er høytid, må man finne på andre ytelser som unnskyldning. Da trer belønningsaspektet inn som «unntak».

• Les også: Smaken av bestemor

Skillet mellom hverdag og fest

Et kontrollert forhold til mat kan redde sjelen og forme kroppen eller begge deler. Å følge ernæringsråd kan defineres som å være moralsk god. Med denne bakgrunn kan skillet mellom hverdag og helg oppsummeres slik: Det harmoniske forholdet mellom askese og hedonisme – forsakelse og belønning – legger dype føringer for hvilken type mat som skal spises når, hvor og med hvem, og hva som kan klassifiseres som mat overhodet. Kake blir i vår kulturelle kode tabu til hverdags.

I norsk etnografi fra bygda er «kaffe og kaker» identifisert som et institusjonalisert ettermiddagsmåltid. Institusjonen er også etnologisk beskrevet gjennom det enorme omfang plikter og arbeid som bygdekvinnene yter. I tradisjonelle folkelige miljøer synes det å kunne bake kake en selvfølgelig kompetanse blant kvinner når de får barn. Å forvalte «kaffe og kaker» kan tolkes som en sentral plikt.

• Les også: Når blir kake til kjeks?

Bakte kaker med stor iver

På voksenopplæringen der Kielland gjorde feltarbeid kunne kvinnene velge matlaging på kjøkken som en del av norskopplæringen. De startet et samarbeid med en frivillighetssentral i underetasjen. Elevene laget lunsj og solgte i kafeen. De eldre besøkende etterspurte kaker (pensjonister har jo rett til å leve i livets dessert).

Dette førte til at elevene begynte å bake med stor iver. Kakesalget gikk strålende. De utvekslet oppskrifter og viste større begeistring for kaker enn annen norsk mat. «Vi feirer ikke norsk jul sånn som dere, men vi samles også med familien og vi sitter og spiser sånn litt norsk mat og litt andre ting. Kake må vi ha!», sa pakistanerinnen, stolt integrert.

• Les også: Fra lam til stek og kosedyr

Kake signaliserer det usunne

Siden skolen hadde fokus på sunnhet forsøkte lærerne i første omgang å få elevene til å eksperimentere med å redusere sukker og fett. Noen mente at gulrotkake uten krem og med redusert sukker og fettmengde var et tvilstilfelle. Likevel var det problematisk i og med at kake signaliserer det usunne.

Kaken kunne ikke aksepteres under kategorien «sunn»; «sunn» og «kake» er terminologiske kontradiksjoner. Men siden mange elever var muslimer, var hensynet til muslimske spiseregler også viktig. For de muslimske elevene var kaken trygg mat. Kakene var «alltid halal».

• Les også: Østers er ikke jålete. Det er bare godt.

Kake er halal

Å spise kake til rett tid er en plikt, utenfor de rituelle tidspunkter er den tabu. Derimot er kake halal i muslimsk kontekst. Men på en institusjon der en paternalsk medisinsk diskurs er normen, blir kaken erklært usunn mat og dermed ulovlig. Kaken går fra å være en potensiell brobygger til et tabu-brudd. Hva skjer når de bakende innvandrerkvinner hadde annammet den folkelige kakelighet, og når de norske lærere må forvalte det norske sunnhetsregimet? Der utgangspunktet er som galest, blir resultatet titt originalest:

Å spise eller ikke spise

Under et karnevalsmåltid forsynte en elev med diabetes seg med kake. Eleven fikk først en kommentar fra en medelev om at det var mye sukker i kaka og at hun derfor ikke burde spise den. Eleven med kaka delte da det ene kakestykke i fire og sa hun bare skulle spise noen biter. Læreren reagerte med å spørre om eleven kunne sende henne tallerkenen med kaka. Hun tok den imot og kastet kakestykkene i søppelbøtta.

Å regjere er ikke lett når både å spise og ikke spise kake er like viktig for norsk representasjon. I krysningspunktet mellom ulike tradisjoners tabuer og regler, er kaken den minste rituelle enhet som gjør at man kan gjennomføre små rituelle samkvem. De pakistanske bygdekvinnene skjønte dette fort. Det er imidlertid ikke like enkelt for middelklassen, der den er veiet og funnet for tung.

Referanse:

Døving, Runar & Garnaas Kielland, Maja (2013) «Cake is halal, fat is sinful: cake and representation in Norway». I Ethnologia Europaea. Journal of European Ethnology. Vol 43:2. Museum Tusculanum Press, Copenhagen. (78–92).

Denne formidlingsartikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 6. juli 2018 med overskriften «Kake er halal, fett er farlig».

Tekst: Professor Runar Døving, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.

Foto: Kake er en potensiell brobygger mellom kulturer. Illustrasjonsbilde. Photo by Louis Hansel @shotsoflouis on Unsplash.