Hvitvasker rasistisk historie

Hvitmaling. Illustrasjonsbilde. Photo by Steve Johnson on Unsplash.

Donald Trump vil viske vekk den amerikanske rasismen fra historiebøkene. Det er i praksis liten forskjell på å benekte USAs rasistiske fortid og å benekte holocaust.

ESSAY: Ketil Raknes om presidentvalget i USA

Rundt Washington ligger de gamle slagmarkene fra den amerikanske borgerkrigen bare en drøy dagstur unna. Hvis man har tid en søndag, kan man dra til steder som Manassas, Gettysburg, Antietam og Fredricksburg.

I amerikansk historie er ingen krig mer studert, dramatisert og diskutert enn den fem år lange krigen som fikk landet til å revne i to.

Når man besøker Antietam eller Gettysburg er det underlig å tenke på hvor nær Sørstatene var å vinne krigen. Til tross for at Nordstatene hadde en overlegen militær og økonomisk kapasitet, var Sørstatene i krigens tidlige fase både mer nådeløse og mer bestemte.

Hvordan et USA dominert av Sørstatene ville sett ut, var noe av det skaperne bak Game of Thrones ønsket å utforske i den planlagte HBO-serien Confederate, men ideen fikk så mye kritikk at prosjektet ble skrinlagt. Det vi vet, er at Sørstatenes ambisjon var å skape et slaveimperium som inkluderte deler av Mellom-Amerika, Cuba og de karibiske øyer.

Den blodigste krigen i amerikansk historie

I slaget ved Antietam i september 1862 klarte Nordstatene endelig å stoppe general Robert E. Lees fryktløse invasjon som kunne ført ham helt til Washington D.C. Bare på den ene dagen slaget varte, døde over 22 000 soldater. Det er fire ganger så mange soldater som amerikanerne mistet under D-Dagen i Normandie.

Grunnen til at amerikanerne aldri glemmer borgerkrigen sin, er at det er den blodigste krigen i amerikansk historie. Man antar at 750 000 soldater og et ukjent antall sivile mistet livet. Det er mer enn de amerikanske tapstallene i alle kriger de har deltatt i siden 1865.

I de første årene av borgerkrigen slet Abraham Lincoln med feige og unnvikende generaler som aldri klarte å utnytte Nordstatenes tallmessige overlegenhet. I Ulysses S. Grant fant han endelig en general som ville kjempe, men som også tok ansvar for egne nederlag. Da en avisredaktør en gang argumenterte for å fjerne Grant etter nok et skuffende slag var Lincolns kontante svar: «I can’t spare this man. He fights.» 

Med seg fikk Grant sin fryktede nestkommanderende William Tecumseh Sherman som revolusjonerte moderne krigføring ved å løsrive seg fra egne forsyningslinjer. Shermans originale militære ideer hang trolig sammen med at han var manisk depressiv, men den tidvis alkoholiserte Grant holdt sin beskyttende hånd over ham. Sherman sa etter krigen om Grant at «he stood by me when I was crazy and I stood by him when he was drunk.»

Rasistisk terrorvelde

Det kritiske vendepunktet i borgerkrigen kom sommeren og vinteren 1863 under slagene ved Gettysburg, Vicksburg og Chattanooga. Etter hvert som nederlagene kom hyppigere, begynte Sørstatene å tenke den utenkelige tanken å gi slavene våpen. I februar 1865 innrømmet presidenten for Amerikas konfødererte stater, Jefferson Davies, at de nå sto overfor det skjebnesvangre valget om å «la negrene kjempe for oss eller mot oss». Men hvordan kunne man bevæpne slavene samtidig som man beholdt troen på slaveriet og den hvite rasens overlegenhet? 

Sørstatsavisene skrev at å gi slavene våpen ville være det samme som å gi Nordstatene rett og dermed «ødelegge grunnlaget for vår sivilisasjon». Den legendariske sørstatsgeneralen Robert E. Lee fikk siste ord i saken og støttet planene om å bevæpne slavene som et siste desperat forsøk på seier. Men det var allerede for sent, den 9. april 1865 overga Lee seg ved Appotomax i Virginia.

Etter seieren ble nordstatsgeneralen Ulysses S. Grant deprimert av tanken på all den menneskelige lidelsen som var skapt av mennesker som kjempet for en sak som trolig var «en av de verste noe folk noensinne har slåss for». Grants analyse var ganske presis, Sørstatene var et rasistisk terrorvelde, men mange historikere har undervurdert hvor effektivt terrorveldet var.

Slavenes markedsverdi

I boken The Half Has Never Been Told: Slavery and the Making of American Capitalism argumenterer historikeren Edward E. Baptist mot historikere som betrakter slaveriet som et uinteressant sidespor i USA økonomiske historie. Baptist viser at slaveriet ikke bare var grusomt, det genererte også en enorm økonomisk vekst og store inntekter. 

Ved strategisk bruk av tortur klarte slaveeierne å generere produksjonsøkninger verden knapt har sett maken til. Pisking, seksuelle overgrep, elektrosjokk, brennemerking og waterboarding var alle teknikker som ble brukt for å få slavene til å plukke mer og fortere. 

Det sørget for at i 1860 var produksjonen av bomull 130 ganger høyere enn i år 1800. Rundt 1850 hadde USAs 3,2 millioner slaver en markedsverdi på 1,3 milliarder dollar som tilsvarer en femdel av USAs rikdom og var omtrent like mye som USAs daværende BNP. 

Slavene fungerte som bunnsolid sikkerhet for de store bankene i Nordstatene som investerte villig i den lønnsomme bomullsproduksjonen. Ved borgerkrigens utbrudd i 1860 var alle de rikeste menneskene i USA plantasjeeiere.

Man skulle tro at et rasistisk regime som baserte økonomien sin på tortur og grusomheter, ville slite tungt med historiens dom. Det sies at seierherrene skriver historien, men i historien om den amerikanske borgerkrigen vant tapernes versjon. 1865 ble starten på en 150 år lang propagandakamp der Sørstatene ønsket å tolke borgerkrigen inn i sitt bilde.

Ideen om den tapte sak

Hele mytologien ble bygget rundt ideen om «The lost cause». Her ble borgerkrigen ikke tolket som en kamp for å bevare slaveriet, men som en heroisk kamp for å bevare Sørstatenes identitet og rett til å bevare indre selvstyre mot en ofte brutal og nådeløs fiende. I dette narrativet er sørstatsflagget bare et symbol på at man er stolt over Sørstatenes tradisjoner, og historien om slaveriet og rasismen fortrenges.

Grunnen til at denne historieforståelsen fikk gjennomslag var at Nordstatene også så seg tjent med en denne versjonen. Det var borgerkrigens bitre realiteter og ikke overdreven omsorg for afroamerikanerne som høsten 1862 fikk Lincoln til å lansere The Emancipation Declaration som frigjorde alle slavene i Sørstatene. Krigen gikk dårlig og å frigjøre slavene bidro til kaos i Sørstatene, og rømte slaver kunne gå inn i Nordstatenes voksende hær. 

Denne pragmatismen formulerte Lincoln presist i et brev til avisredaktøren Horace Greeley i august 1862: «If I could save the Union without freeing any slave I would do it, and if I could save it by freeing all the slaves I would do it; and if I could save it by freeing some and leaving others alone I would also do that.»

Høydepunktet for «The lost cause» kom trolig ved 50-årsjubileet ved for slaget ved Gettysburg 4. juli 1913. På dette tidspunktet var systemet med raseskille installert i Sørstatene med Nordstatenes stilltiende godkjennelse.

Woodrow Wilson var den første presidenten som kom fra Sørstatene siden borgerkrigen. I talen han holdt til de mange krigsveteranene som var samlet i Gettysburg, fremsto den amerikanske borgerkrigen som en litt dum misforståelse mellom gode venner. Wilson nevnte ikke slaveriet med ett ord og mente at krigens mening kunne finnes i «the splendid valor, the manly devotion of the men arrayed against one another, now grasping hands and smiling into each other´s eyes».

I historien om «The lost cause» fikk general Robert E. Lee en spesiell plass som en ekte gentleman fra Sørstatene som alltid kjempet med ære og integritet. På landsmøtet til republikanerne i 1960 fortalte Dwight D. Eisenhower at på kontoret sitt hadde han bilder av fire store amerikanere, og en av dem var Robert E. Lee. Etter talen sendte en irritert velger et brev til Eisenhower der han spurte om «en person som prøver å ødelegge vår regjering gjør seg fortjent til å bli sett på som en av våre helter?»

I svaret sitt omtalte Eisenhower borgerkrigen som «krigen mellom statene» og at Robert E. Lee var «en av de mest begavede menn skapt av vår nasjon». Brevet gjenga vakkert hovedideen i «The lost cause». Begge sider kjempet tappert for en god sak, og dermed fortjente heltene på begge sider å hedres. Ideen om «The lost cause» hadde vunnet. Den hadde flyttet inn i Det hvite hus.

Hvit overmakt og slaveriets fornuft

Eisenhower har trolig rett i at Robert E. Lee hadde militære ferdigheter, men han var også overbevist om ideen om hvit overmakt og slaveriets fornuft. Under felttoget mot Pennsylvania i 1863 tok hæren til Lee med seg frie afroamerikanske menn tilbake som slaver. Lee nektet også å utveksle afroamerikanske fanger med Nordstatene, for i Sørstatene ble ikke disse regnet som mennesker. 

Lee hadde selv slaver som han pisket like hardt og nådeløst som enhver annen slaveeier. I et brev fra 1856 beskrev han slaveriet som ondt, men nødvendig, fordi «den smertefulle disiplinen de må undergå er nødvendig for deres oppdragelse som rase». Han bedrev også den mest brutale praksisen blant slaveeiere, som var å bryte opp familier der man skilte koner fra menn og barn fra sine foreldre.

Slavene til Lee betraktet ham som «den verste mannen de noensinne hadde møtt». Lee var dermed ikke så veldig forskjellig fra slaveeierne vi møter i filmer som Twelve Years a Slave eller Quentin Tarantinos Django Unchained.

Det er denne ganske presise historieforståelsen nynazister og Ku Klux Klan legger til grunn når de veiver med sørstatsflagg, marsjerer rundt statuer av Robert E. Lee og roper slagord om «white power». Ideen om «The lost cause» var en viktig del av det historiske hvitvaskingsprosjektet som legitimerte raseskillet som ble innført i Sørstatene i etterkant av borgerkrigen. Flesteparten av de 1500 monumentene som hedrer Sørstatenes innsats i borgerkrigen, er opprettet i samme periode som afroamerikanere ble fratatt sine borgerrettigheter og gjort til en permanent underklasse. Disse monumentene kan neppe kalles verneverdig kunst, siden mesteparten er billige masseproduserte verk som ble satt opp av rent ideologiske årsaker. 

Hvitvasker historien

På samme måte som jøder i Tyskland hadde mislikt at det sto statuer av Hitler rundt i landet, føler afroamerikanerne det dypt krenkende at de menneskene som ønsket å beholde dem i lenker, hedres med prangende minnesmerker.

Grunnen til at den amerikanske borgerkrigen fortsatt betyr så mye, er at amerikanerne fortsatt krangler om hva som egentlig skjedde og hvilken betydning det skal ha. En meningsmåling utført av Pew Research i 2011 viste at 48 prosent mente at hovedårsaken til borgerkrigen var Sørstatenes rett til indre selvstyre, mens bare 38 prosent mente årsaken var slaveriet. 

At et flertall av amerikanerne tror på en hvitvasket versjon av sin egen borgerkrig, viser hvor dypt disse holdningene går. Samtidig er det ingen seriøse historikere som betviler at sørstatenes motiv for å starte borgerkrigen var å bevare den hvite overmakten og beholde retten til å ha slavene i lenker. 

I sin berømte Cornerstone Speech i 1861 sa visepresidenten for Sørstatene Alexander H. Stephens at den nye statsdannelsen hvilte på «den store sannheten at negeren ikke er likeverdig med den hvite mann: at slaveri under den overlegne rase er hans naturlige og normale tilstand».

USAs smertefulle historie

Å se borgerkrigens realiteter i øynene betyr også at en må forholde seg til USAs smertefulle historie med slaveri og raseskille. Det er det mange amerikanere som ikke ønsker. Det er derfor ikke tilfeldig at ingen politiker i USA kjemper mer iherdig for sørstatsflagget og «The lost cause» enn Donald Trump. Da det erkekonservative miljøet rundt Nascar bestemte seg for å forby sørstatsflagget på sine arrangementer, var Trump raskt ute og fordømte beslutningen og mente at det ville føre til færre seere.

Flere militærbaser i USA er oppkalt etter sørstatsgeneraler, som Fort Bragg i Nord-Carolina og Fort Hood i Texas. I etterkant av protestene mot drapet på George Floyd kom det amerikanske militæret frem til at et moderne og inkluderende militærvesen ikke kan kalle opp basene sine etter folk som Braxton Bragg, som i tillegg til å være slaveeier var en ganske dårlig general. 

Forslaget om å gi militærbasene nye navn får trolig tverrpolitisk støtte i Senatet. Likevel var Trump raskt ute med løfter om å legge ned veto mot slike endringer. Slik Trump ser amerikansk historie, er sørstatsgeneralene «en del av en stor amerikansk arv, og en historie om å vinne, seier og frihet».

Det er i praksis liten forskjell på å benekte USAs rasistiske fortid og å benekte at holocaust skjedde. Trumps mål er å viske den amerikanske rasismen vekk både fra historiebøkene og pensum i amerikanske skoler. Nylig lovet han å bruke fem milliarder dollar for å lære skolebarna «den ekte historien, ikke den falske historien».

Pengene skal brukes til «patriotisk utdannelse» som skal lære amerikanske barn «å elske vårt land, ære vår historie og alltid respektere vårt stolte amerikanske flagg».

At Trump over 150 år etter borgerkrigens slutt fortsetter å kjempe for «The lost cause» forteller alt om hvor kort USA er kommet i forhold til å forsone seg med sin egen historie.

Referanse:

Artikkelen er publisert som essay i Morgenbladet 25. september 2020. Essayet inngår i artikkelserien «Korsvei i USA».

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Foto: Donald J. Trump hvitvasker amerikansk historie. Illustrasjonsbilde. Photo by Steve Johnson on Unsplash.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

2 Comments on “Hvitvasker rasistisk historie”

  1. Pingback: Hvithetens grenser - Kunnskapsmagasinet

  2. Pingback: Lyst til å forstå mer av presidentvalget i USA? - Kunnskapsmagasinet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *