Hjernens beste treningsarena

Jente leser bok, og får en varig leseopplevelse. Illustrasjonsbilde. Photo by Johnny McClung on Unsplash.

Leseopplevelser setter varige spor. At boken er hjernens beste treningsarena, er ren bonus, skriver Kari J. Spjeldnæs.

KRONIKK: Kari J. Spjeldnæs om lesing

Boken har mange fortrinn, boklesningens betydning for konsentrasjonen er bare én av dem, men mer enn viktig nok i seg selv. Å holde hodet skjerpet og bevare læreevnen også som voksen forutsetter aktiv egeninnsats.

Mitt arbeid med å skrive en bok om å lese bringer frem forskningsresultater og beskrivelser som understreker hva lesing kan bety og hvor risikabelt det er å erstatte langlesing med kortlesing.

Å bytte bort boklesetid med opplevelser som krever mindre egeninnsats, kan på sikt få større omkostninger enn vi liker å tenke på.

Dybdelesing og hurtiglesing

Begrepet dybdelesing («deep reading») går tilbake til Sven Birkerts (The Gutenberg Elegies, 1994). Han ville fange inn og beskrive den lesingen som finner sted når vi hengir oss og involverer egne tanker i det vi leser.

Det oppstår en indre dialog mellom teksten og leseren. Vi som leser, gjenskaper teksten i forening med vårt eget erfaringsunivers. Det vi leser, setter spor og får prege oss videre.

Dybdelesingens motsetning er hurtiglesing av ulikt slag, fra det å skumme kjapt nedover siden, surfe seg gjennom tekst på nett, til bare å lese en overskrift eller finne noen nøkkelord her og der. Vi leser på mange måter, vi leser til ulikt bruk, og sånn må det være. Det vil si, sånn kan det gjerne være, bare vi fortsetter med litt god gammeldags langlesing innimellom.

Enkelte ting kan bare gjøres langsomt, som å lese dikt. Andre ting kan bare gjøres lenge, som å lese en tykk roman.

Denne evnen må trenes og holdes ved like, iallfall om vi ønsker å beholde noenlunde kondis i konsentrasjonsevnen også videre fremover.

Dårlig konsentrasjon

Da journalisten Nicholas Carr gikk i gang med det som skulle bli boken The Shallows (2010), hadde han kjent på slapp konsentrasjon en god stund allerede. Det som begynte med overveldende begeistring over søkemuligheter og informasjonsbonanza på nett, hadde umerkelig ført til at han lot blikket sveipe over skjermen fremfor å lese sammenhengende tekst.

Erkjennelsen førte til at han koblet seg av og begynte å lese seg opp. Dybdelesingens velsignelser ble tydelig.

Hjernen lærer raskt, den blir bedre til ikke å konsentrere seg når den får surfe mye på nett, konstaterer Carr.

Carr påpeker hvordan vi lar digital adferd påvirke ikke bare konsentrasjonsevnen, men også vår måte å tenke på. Når vi fordyper oss i en bok, stenger vi omgivelsene ute. Tankene får tid og plass nettopp fordi hjernen ikke er opptatt med mange ting samtidig.

Men det motsatte får også effekt: Reduserer vi evnen og vilkårene for dybdelesing, reduserer vi også vår evne til å fordype oss i lange resonnementer og tanker.

Multitaskermarerittet

Psykiater og hjerneforsker Manfred Spitzer frykter for hva som skjer når vi leser stadig mer på stadig mindre flater (Digital demens, 2014). Han er mest urolig for barn med hjerner som ennå ikke er ferdig utviklet, men også voksne hjerner trenger trening.

Selv om hjernen består av nerveceller og ikke muskler, skapes og styrkes forbindelser (synapser) mellom nervecellene som resultater av våre egne handlinger. Synapsene blir bedre og sterkere desto mer de får å arbeide med – akkurat som musklene.

Spitzers mareritt er multitaskingen, som også bekymrer Carr.

Jo hyppigere vi utsettes (utsetter oss selv) for avbrytelser, desto mer sannsynlig er det at hjernen ikke rekker å bearbeide informasjon så det får virkning for synapsene.

Multitaskingens stadige veksling mellom aktiviteter fører også til at hjernen må omstille seg mellom ulike regimer, og mye kapasitet forsvinner som «byttekostnad».

Multitaskingens velsignelser er et selvbedrag. Vi blir mindre, og ikke mer effektive, av å gjøre mange ting i korte tidsintervaller med hyppige skift.

Den store faren, ifølge Spitzer, er imidlertid at vi avlærer hjernen med å lære. Han går langt i å beskrive endringene i hjernen som varige, men etterlater likevel en kime av håp. Mye tyder på at endringene kan reverseres, med selvdisiplin og innsats. Leseopplevelser setter varige spor. At boken er hjernens beste treningsarena, er ren bonus.

Egeninnsats

Mens vi har to armer, to ben, to nyrer og ett hjerte, er vi hjernen vår, for å si det med Nicholas Carr. Erfaring, kunnskap, opplevelser, vår identitet og historie blir til liv som bearbeides, lagres og skaper ny aktivitet – i hjernen.

Ved å lese en bok legger vi, bevisst eller ubevisst, til rette for at hjernen får bedre arbeidsforhold om tiden ikke deles med noen andre eller noe annet enn boken. Uten forstyrrelser og avbrytelser får synapsene impulser, vi både «trimmer» hjernen og utvider egen erfaringshorisont med det vi leser.

Fordi vi er så mange som kjenner presset fra forstyrrelsene og trangen til digital oppdatering, er det nødvendig å minne om noen enkle sammenhenger mellom bok, lesing og konsentrasjon.

Vi må også erkjenne at litt viljestyrke kan være nødvendig.

Er vi først ute av langleseform, kreves det ekstra innsats: Bestem tid og sted og gjennomfør de første øktene uansett hvordan det går. Ofte skal det ikke mer til før du er hekta!

Disiplin

Det er viktigere at vi leser enn hvorvidt vi leser papirbok, på brett eller mobil så lenge teksten har god lesbarhet og får fremstå uten forstyrrelser på rolig bakgrunn. For å holde på konsentrasjonsevnen og sikre at vi kan fortsette å lære nye ting må hjernen få ro til å holde på over tid.

Men det er ikke til å komme forbi at det krever en viss disiplin i en verden full av fristende forstyrrelser.

Det er lett å la seg avlede av tekst som svinger seg i et sirkus av bokser, bilder og videosnutter, enten vi er små eller store. Jo mer tid som går med til vidunderlige adspredelser og alskens oppdateringer på små og store skjermer, desto mer nødvendig blir det å lese en bok alene med seg selv.

Bøkene trenger ingen unnskyldning. Leseopplevelser setter varige spor. At boken er hjernens beste treningsarena, er ren bonus.

Referanse:

Spjeldnæs, Kari J. (2020): Lese. En liten bok om store opplevelser. Aschehoug.

Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 19. oktober 2019.

Tekst: Stipendiat Kari J. Spjeldnæs, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania der hun er tilknyttet forskningsprosjektet «Intrusive media, ambivalent users, digital detox (Digitox)». Spjeldnæs har tidligere vært forlagsdirektør i Aschehoug.

Foto: Leseopplevelser setter varige spor, skriver Kari J. Spjeldnæs. Photo by Johnny McClung on Unsplash.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

1 Comments on “Hjernens beste treningsarena”

  1. Pingback: Ruset av smarttelefonen - Kunnskapsmagasinet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *