Djevelske grønne spinnmøller

En svær og voksende industri av spinnmøller maler virksomheter grønne. Dessverre går ikke myndighetene bare på spinnet, men blir noen ganger også en del av mølla.

KOMMENTAR: Karl-Fredrik Tangen om bærekraft

Equinor skal bygge flytende vindmøllefarm utenfor Skottland. Illustrasjon fra Equionor.
Bevissthet om bærekraftspørsmål kan ha makt til å framkalle mer enn grønn retorikk, skriver Karl-Fredrik Tangen. Equinor skal bygge flytende vindmøllefarm utenfor Skottland (Illustrasjon: Equinor).

Den store bærekraftsuksessen er en svær industri av spinnmøller. På tvers av næringer males virksomheter grønne på overflaten. Det viktigste i kretsløpet av ord om bærekraft, klimaengasjement og sirkulærøkonomi, er å framstå grønne.

Ordene er billige. Selv om de kan være tegn på både engasjement og bærekraftige aktiviteter, kan de like gjerne dekke over miljøskadelige aktiviteter eller være et varsel om stort skadepotensiale.

Det er ingen grunn til å la næringslivet kontrollere seg selv eller definere egen virkning på miljøet. Derimot er det stor grunn til at staten og demokratiske institusjoner skal regulere og kontrollere næringsaktiviteter.

I dag ser det ut til at staten like gjerne oppfører seg som en del av, eller et offer for, et PR-apparatet som vil at næringslivet defineres gjennom form uavhengig av innhold.

Symbol på kapitalismens herjinger

Industrielle møller har blitt et symbol på kapitalismens herjinger takket være dikteren William Blake, som i 1804 i diktet Jerusalem skriver om «Dark Satanic Mills».

En utbredt forståelse er at diktets referanse var Albion mølle i London. En dampdreven, ruvende mølle som, i sin fem år korte eksistens fram til den brant i 1786, tvang alle andre møller i London til å slutte å produsere mel.

Mye av det miljøødeleggende ved kapitalismen er mindre konkret enn piperøyk og skitne elver der folk bor. Derfor er en viktig del av miljøkampen kampen mot næringslivets spinnmøller. De har ikke sannhet, men effekt, som sin oppgave. Og forsøker gang på gang å få oss til å tro at næringslivets profitt er et tilfeldig resultat av innsats for å gjøre verden til et bedre sted.

Spørsmål om omdømme, ikke substans

Tines reklamer, der de presenterer seg som «Norges mest bærekraftige selskap» er et eksempel på hvordan «bærekraft» er blitt et spørsmål om omdømme, ikke substans.

Tine toppet «Sustainable brand index 2019». Informasjonsteksten til undersøkelsen beskriver den som en måling av «interessenters oppfatning av en merkevares bærekraft». Den er altså ikke en undersøkelse av bærekraftighet, men av folks oppfatninger.

Bak undersøkelsen står markedsanalyseselskapet SB Insights, en del av den eksponentielt voksende delen av selskaper som forsøker å tjene penger på at næringsaktører vil framstå bærekraftige, miljøengasjerte og klimavennlige.

Tines konkurrent, Q-meieriene, på femteplass, ser ut til å ville ta Tines plass i 2020, og arrangerte i januar «Matredderdagen» på Vulkan i Oslo. Foran en grønn tekst på grønn skjerm sto ledelsen i selskapet grønnkledde på scenen og gravde fram spiselig mat fra grønne søppelposer.

Behov for å virke bærekraftig

Jo mindre bærekraftige aktiviteter en virksomhet driver med, desto større er behovet for å virke bærekraftig. Oljevirksomhet sliter mer enn bønder med å overbevise folk om at de er særlig bærekraftige. Det hindrer dem ikke fra å prøve.

British Petroleums endring til BP tjue år tilbake i tid, er et velkjent eksempel. Vekk var konnotasjoner til imperialisme og olje. BP var blitt et «energiselskap» bortenfor petroleum; «Beyond Petroleum», med logo som en grønn blomst eller sol.

Da jeg var innom nettsida deres i 2009, så det ut som om selskapets hovedvirksomhet var å identifisere nye arter på havets bunn. De spennende fotoene fra dypet ble fjernet i 2010, da Deepwater Horizon sank som følge av en eksplosjon, og råolje strømmet ut i Mexicogolfen i 87 dager.

Ti år etter forsøkte Equinor med reklamefilmen «Hello Austin. Meet Equinor» å vise seg som et miljø- og lokalsamfunnsengasjert oljeselskap. Klassekampen sjekket responsen, og Twitter-meldingen fra Alyssa Burgin brukes som symptomatisk for reaksjonene: «Dere er Statoil, verdens 11. største olje- og gasselskap. Trekk dere tilbake til den underjordiske svarte gjørma dere kom fra og slutt å lyve».

Den betimelige kritikken av oljebransjen lar riktignok annen virksomhet ufortjent passere under den kritiske radaren. Norske selskaper var miljøødeleggere lenge før norsk oljevirksomhet.

I boka «Hvaleventyret. Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd», løfter Andreas Tjernshaugen fram norsk hvalindustri på en måte som kan plassere norsk oljeindustris vei fra Nordsjøen og ut verden inn en historisk tradisjon. «Vi» var norske skipsredere og norske sjøfolk med norsk teknologi. Med norske lovgiveres velsignelse.

Da slaktingen foregikk i Nord-Norge på slutten av 1800-tallet, var det konflikt mellom kystbefolkningens levesett og den teknologi- og kapitalkrevende hvalfangsten. Ikke minst takket være motstand fra fiskere, vedtok Stortinget i 1903 forbud mot all hvalfangst i Nord-Norge. Rederkapitalen ristet av seg nederlaget og seilte mot den sørlige halvkule for å fortsette utryddelsesarbeidet.

Typisk har de som protesterer mot kapitalens herjinger mindre ressurser enn kapitalistene de står imot. Fiskerne Tjernshaugen skriver om, vant fram i en kombinasjon av det desperate virkemidlet hærverk og det til tider kraftfulle virkemidlet demokrati. Allmenn stemmerett for menn hadde gjort at flere samfunnslag var representert på Stortinget og dermed også gitt politisk forståelse for fiskernes posisjon. Som med laks i dag, var forholdet mellom vitenskap og næringsinteresser nært. Zoologen Johan Hjort, som siden ble fiskeridirektør, så på beslutningen om fangststopp som «et nederlag for sakkyndigheten og vitenskapen». Det er muligens det samme demokratiet som kan hindre storstilt utbygging av vindmøller i Norge i dag, på tvers av spinnet fra PR-motoren som vindkraftprofittørene holder brennende.

Maler grønt for at alt skal fortsette som før

Spinnmøllene maler grønt for at alt skal fortsette som før. At fellesskapsinstitusjonene ikke bare går på spinnet, men noen ganger blir en del av mølla, kommer fram i spørsmålet om cruiseskip. Den stadig voksende ferieformen er ødeleggende for naturen, men den gir penger i kassa hos vertsland og anløpskommuner.

Medieoppslag om at cruise «ødelegger den uberørte naturen de kommer for å se», og «forurenser like mye som én million dieselbiler i Trøndelag» truer cruisenæringens politiske gjennomslag, og må møtes med spinn. Sjøfartsdirektoratet, som skal vokte sjøfarten for staten, tar tydeligvis den jobben. De har for eksempel utgitt en reklameavis med en begeistret artikkel med fyrverkerifoto om at det nybygde cruiseskipet Viking Star skulle seile under norsk flagg.

Det er påfallende hvordan de påstått miljøriktige løsningene alltid dreier seg om ny teknologi som verken krever substansielle endringer eller truer profitt. Regjeringen skriver for eksempel i forbindelse med tildeling av midler til Sjøfartsdirektoratet at «Regjeringen vil fortsette å legge til rette for utvikling og bruk av lav- og nullutslippsteknologi og løsninger for en grønn omstilling av maritim næring, og slik bidra til økt grønn konkurransekraft.»

I tillegg ligger det virkelig forpliktende såpass langt fram i tid at det er noen andre som får jobben med å bortforklare når det ikke skjer. Som at verdensarvfjordene skal være utslippsfri før 2026. «Økende bevissthet om klimaendringer har ført til klimapolitiske tiltak for å redusere klimagassutslipp og tilpasse samfunn til et endret klima», er påstanden i NOU 2018:17, «Klimarisiko og norsk økonomi».

Men bølger av miljøbevissthet betyr ikke effektiv miljøpolitikk. Brundtland-kommisjonens rapport, «Vår felles framtid», skapte «bevissthet» om farene ved fossil energi i 1987. Mens hele perioden etter har vært preget av økt bruk av fossilt brennstoff. Erik Dammanns «Fremtiden i våre hender» fikk 20 000 medlemmer på få måneder i 1974. Muligens var medlemssuksessen en norsk sen-effekt av Rachel Carsons enorme bidrag til moderne miljøbevegelse med boka «Silent Spring» fra 1962. En bevegelse som i bølger har satt dagsorden, men vært fullstendig ute av stand til å forhindre en dramatisk artsutryddelse også de siste tiårene av kapitalismens historie.

Sirkulære verdikjeder

Blant de teknologiske og organisatoriske løsningene som lar alt fortsette som før, er «sirkulære verdikjeder». Disse skal skapes ved hjelp av gruvedrift, skal vi tro Direktoratet for mineralforvaltnings 32 siders reklamebilag i Dagens Næringsliv 14.3.2019. Der skal direktoratet blant annet gi et innblikk i hva mineralnæringen betyr for «samfunnsutvikling, verdiskapning og det grønne skiftet».

Bilaget tar ikke tak i det som framstår som det egentlige motivet bak; å påvirke den offentlige debatten om utslippstillatelse i Repparfjorden. I stedet fortelles det at «Mineraler er sirkulær økonomi». Det er litt absurd at direktoratet mener at uttak av kobber skapt for to milliarder år siden, som er brakt i utgravbar stand av prosessene siden, er «sirkulært». Sirkulært eller ei, så er det ustoppelig, slik Karen Hanghøi, direktøren for det mineralindustrielle komplekset EIT RawMaterials beskriver det i direktoratets reklame: «Økende behov for materialer henger også sammen med at verdens middelklasse vokser raskt. Denne gruppen vil også ta del i velstandsveksten, noe som krever mer forbruk av mineraler. Tall viser at vi bruker 5-10 ganger så mye jern, kobber og zink per person som vi gjorde i år 1900. En slik global vekst er vanskelig å styre.»

Her framkommer en mindre sirkulær del av økonomien mineralene skal inn i. En vekstprosess som forbruker mer og mer, og som det ikke er noen vilje til å styre eller stoppe. En vekst som sluker all gevinst teknologiske løsninger må gi. Dersom det blir flere vindmøller eller batterier som bruker mineraler, vil det kanskje bli flere sirkulære verdikjeder. Men det vil også bli mer vekst som vil skape verdikjeder som går rett i søpla og en økonomi som stadig må ta ut mer fra naturen. Uavhengig av «økende bevissthet».

Mer enn grønn retorikk

Bevissthet om bærekraftspørsmål kan ha makt til å framkalle mer enn grønn retorikk. Både rundt arbeidsmiljø, fordeling og miljøspørsmål har kritikk og kamp tvunget næringslivet til å oppføre seg mer i tråd med samfunnets krav på bekostning av egen kortsiktige profitt.

Men det har ikke gjort noe med hvordan vekstlogikken ser ut til å lovmessig ha sammenheng med tæring på naturen. Gjennomgående omfavner næringslivet retorisk det de tror er tidens ånd for å vise at de ikke trenger regulering eller lovverk som overstyrer dem: «Grønt lederskap gjør bærekraft til et konkurransefortrinn», skriver konsulenthuset PWC for å få sin del av grønnspinnprofitten.

Gilde forteller at norsk kjøtt er grønt og at du kan tenke både klima og kvalitetsmat. «Jernia-sjef Espen takker barn og skoleungdom for at de streiker for klimaet», i en Facebook-kampanje. Samtidig kjører Jernia samtidig 3 for 2 kampanjer for å få folk til å ta med seg flere varer.

Jo edlere hensikter noen påberoper seg, desto større grunn er det til å gå dem etter i sømmene.

Når gruveselskaper, oljeselskaper eller bønder lover samfunnsbidrag som er helt i strid med samfunnets historiske erfaringer, ligger bevisbyrden hos dem. Det trengs motstand, korrektiver og en offentlig samtale om miljø og økonomi som ikke lar spinnet bli virkelighetsforståelsen. Da trengs det statlige institusjoner som har klarere grenser mot næringslivets spinnmøller enn det som er tilfelle i dag.

Referanse:

Artikkelen er publisert i tidsskriftet PAN 27. april 2019.

Tekst: Førstelektor Karl-Fredrik Tangen, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *