Herskap og tjenere

Nordmenn vil klippe hekken selv, følge barna til skolen og skrive sine egne taler. Jeg tror ikke på at tjenerskapet er på vei tilbake.

KRONIKK: Runar Døving om kjøp av tjenester

Nordmenn er et hjemmekjært herrefolk som gleder seg over å rake i hagen 1. mai, sparer penger til barnas bolig, men gjerne lar de mørkhudede vaske bilen og tar dyre ferier med høy vinføring.

Økonom spår tjenerskapets tilbakekomst; gartner, kjøkkenhjelp og butler. Jeg spår nok et tiår med tørre brødskiver.

Er vi på vei mot et løsarbeidersamfunn?

I Norge er omfanget av uønsket løsarbeid relativt lite. Men, sterke krefter kan bidra til forverring, advarer Elin Ørjasæter.

KOMMENTAR: Elin Ørjasæter om arbeidsliv

Andelen folk som jobber, men som ikke har fast jobb, har vokst i den vestlige verden. De kalles prekariatet. Dette begrepet er satt sammen av ordene ”proletariat” og ”prekær”: De som selger sin arbeidskraft men aldri er trygge for sin inntekt.

Prekariatet har korttidskontrakter eller er ringevikarer, frilansere og ”konsulenter”. Og de er det permanent. De veksler mellom arbeid og trygder, og ingen av delene er varig. Fritiden brukes på å skrive søknader, fylle ut skjemaer eller reise til et sted som gir midlertidig jobb.

Utviklingen av et prekariat er godt dokumentert, blant annet gjennom rapporter fra så vel Eurofound, ILO og OECD. Boka The Precariat, the new dangerous class, av professor Guy Standing kom ut i 2011 og på norsk i 2014. Den har bidratt sterkt til å sette diskusjonen om løsarbeidets vekst på dagsordenen, i så vel forskning som politikk.