VM-boikott er å mime politisk engasjement

Boikott blir fort bare en symbolsk handling for å redusere dårlig samvittighet, utfordrer Kjell Terje Ringdal.

KRONIKK: Kjell Terje Ringdal om boikott av fotball-VM

Se for deg en mørk nyttårskveld, barn tenner et stjerneskudd som brenner intenst noen sekunder. Alt lyses opp i natten – og etter noen sekunder står vi blendet og nattblinde igjen. Kanskje med en sterk følelse av å ha lyst opp noe, skapt et pulsrykk og fått en intens opplevelse selv.

Slik kan vi forstå vår tids markeringer mot og for ting vi ikke liker, eller vil ta avstand fra. Ivrig applaudert av sosiale medier, press om å handle i tråd med en eller annen tidsånd eller bevegelse. Vår markering blir synlig for de andre, blir likt på sosiale medier og lyser opp debatten en kort stund. Og etterpå skjer det ingenting.

I disse dager står norsk fotball med sine stjerneskudd klar med fyrstikkene. Klare til å gjøre «det eneste rette»: Å boikotte fotball-VM i Qatar neste år.

Hva slags argument er boikott?

Fra lokale fotballklubber kommer velmenende og sjokkerte representanter til Norges fotballforbunds (NFF) ting og peker på landet ingen av oss liker: Qatar. De gjør ting vi er mot. Derfor må vi vende dem ryggen.

Begrunnelsene er i og for seg gode nok: VM skal arrangeres i et antidemokratisk, homofobisk, kvinneundertrykkende land som tilbyr sine gjestearbeidere horrible forhold, av en nasjon som betalte seg til arrangørstatus.

Derfor må vi spørre hva vi gjør for å bekjempe det vi er mot. Vi må spørre hva slags argument boikott dypest sett er. For vi må anta at de som vil boikotte, vil skape endring – og således bruker boikott som et antatt godt virkemiddel for å endre det man er mot.

Vi kan forstå dette som en personlig kamp og ønske om renhet. Vi prøver, som den polske sosiologen Zigmund Baumann skriver, å vaske bort det skitne. Det skitne symboliserer, både på det personlig og samfunnsmessige nivå, det vi vil fjerne, det som ikke passer inn.

Mimer politisk engasjement

Vår egen tids renhetsopprydning krever at vi gjemmer Astrid Lindgrens barnebøker som forteller om «negerkonger», sletter TV-episodene med John Cleese’ «don’t mention the war» og river Churchill-statuene.

Problemet med denne tilnærmingen er at den blir rituell. Vi gjør ingenting, skriver ikke til myndighetene, jobber ikke for å endre lovverket. Ikke engang et skarve demonstrasjonstog. Vi mimer politisk engasjement.

Vi har to mulige veier å gå. Det ene er å samles rundt den rungende enigheten vi har om at man bør jobbe politisk og systemisk for å endre forholdene i Qatar. Det kan gjøres ved for eksempel å støtte Amnestys arbeid for å bedre forholdene.

Siden mange forbilledlig mener at politikk og idrett henger sammen, kan man melde NFFs fotballklubber kollektivt inn i Amnesty for å gi sin økonomiske støtte. Eller man kan arrangere høringer, debatter, vise filmer og presse myndighetene før, under og etter arrangementet.

Eller man kan gjøre det enkle: boikotte. Og deretter sette seg tung og «ren» ned i stolen for å følge kampene i taushet.

Består Norge testen?

Og hvem er det så som i tilfelle boikotter? Vi må spørre oss selv om Norge ville ha bestått boikott-testen. La oss si at Norge skal arrangere ski-VM.

En rekke land begynner å true med boikott grunnet Norges og Kongsberg Våpens produksjon og salg av våpen som brukes i krig. Landets hopplandslag lar seg til og med sponse av Nammo, en våpenprodusent i kjernen av krigsindustrien.

For ikke å snakke om landets klimatruende produksjon av olje. Landet er storforbruker av importerte og lavtlønte arbeidere, au pairer og andre som tilbys minimumslønninger. Og det er en kjent sak at landet satte inn en gruppe diplomater på rundreise til blant annet det diktatoriske og udemokratiske landet Tadsjikistan for å sikre seg plass i FNs sikkerhetsråd. Kanskje skal vi ta med FN også i boikotten i samme slengen.

Likegyldighetens sovesofa

Og sånn kan vi holde på med å peke på ulike land og tilstander vi burde boikotte. Kan vi for eksempel støtte norsk OL-deltagelse i Kinas Beijing neste år, og hva gjør vi om Bodø-Glimt skal spille kamper i det diktatoriske Russland?

Det virkelig store spørsmålet som da dukker opp, er om vi bare skal gi opp. Ikke skal vi boikotte, alle kan kritisere alle for ett eller annet, og på den måten inntar vi en passiv posisjon på likegyldighetens sovesofa.

Sirkel eller rett linje?

Dette er diskusjonen om helhet eller del. Sirkel eller punktuering.  Altså hvordan vi betrakter, og løser, kompliserte problemer. Vi kan velge å stupe inn i en del av problemet og hamre løs på utvalgte deler av saken.  Professor Jon Arild Johannessen ved Høyskolen Kristiania sammenligner dette med en sirkel eller en rett linje.

Sirkelen er alle de ulike sidene av sakene, mens punktuering er det samme som å gå inn i sirkelen, trekke ut en liten del av den, sette et punktum – og lage en rett linje av sirkelutsnittet. Den rette linjen presenteres som den nye helheten med en klar og tydelig begynnelse og slutt. Sørgelig enkel å forstå. Håndterbar og begripelig. Den har bare en utfordring; den er feil.

Den formidler ikke hele problemet, ei heller hva vi kan gjøre for å løse hele saken. Den rette linjen forteller oss at Qatar er udemokratisk, diskriminerer og gir arbeidere dårlige arbeidsvilkår, derfor kan vi boikotte for å løse dette. Den rette linjen hjelper oss ikke med å finne alternative aksjonsformer eller andre virkemidler for virkelig å løse problemet, slik sirkeltenkningen kan gjøre.

Renere sjel, men like mange bakterier

Når NFF møtes igjen i juni for å diskutere denne saken, er det å håpe at ønsket om å endre både Fifa og Qatar kan løses ved å bli så politisk brysomme at tiltakene fører til virkelig endring.

For velger man boikott som virkemiddel, er det fare for at ønsket om å gjøre det rette paradoksalt nok kun blir en symbolsk desinfeksjon av egen dårlig samvittighet.

Kanskje er problemene til og med blitt ytterligere tilslørt fordi vi avslutter den langsiktige endringskampen etter at boikotten er et faktum. Renere sjel, men like mange bakterier. Og politisk sveiseblinde.

Referanse:

Dette er en utvidet versjon av en artikkel som er publisert som kronikk i Aftenposten 19. mars 2021 (og i ap.no dagen før).

Tekst: Førstelektor Kjell Terje Ringdal, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania. Ringdal er initiativtager og leder for det årlige Washingtonseminaret.

Foto: Quatar skal arrangere fotball-VM i 2022. Flere av kampene vil spilles på Khalifa Stadium i Doha (bildet). Her et bilde fra en landskamp mellom Brasil og Argentina for noen år siden. Foto: Kevorkmail – Own work, CC BY-SA 3.0.