Muligheter og barrierer for livslang læring

Høyskolen Kristiania leverer livslang læring til arbeidslivet.

Livslang læring står høyt på agendaen. Hvilke muligheter ser vi? Hva er barrierene?

I fjor vedtok Stortinget kompetansereformen «Lære hele livet», med mål om at ingen skal gå ut på dato som følge av manglende kompetanse (Regjeringen, 2020b).

Snart er Stortingsmeldingen om «Arbeidsrelevans» som skal si noe om koplingen mellom arbeidslivet og utdanningene ferdig (Regjeringen, 2019). Og som det ikke var nok har Kunnskapsdepartementet nettopp startet arbeidet med en «Strategi for fleksibel og desentralisert utdanning» som skal legges frem før sommeren (Regjeringen, 2020c).

Det er ikke tvil om at det er høyt trykk fra staten for å sette livslang læring på agendaen. Imidlertid rapporterer arbeidslivets parter, både arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene, at utfordringene med kompetansetilførsel langt fra er løst (Rørstad et al, 2019).

Hvordan skal vi komme videre? Og hvilke muligheter og barrierer ser vi fra universitets- og høyskolesektoren? Har koronasituasjonen gitt oss en tjuvstart fordi nå er jo alle blitt digitale?

La meg starte med et sitat.

«Det er ikke nødvendig å ta på hverandre for å få til en god undervisning» sa daværende Kirke- utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes i 1992 (Ljoså, …). Det kan høres ut som et merkelig sitat å komme med i disse dager, etter at nesten alle studenter har blitt tvunget inn på soverommet for å følge zoom-forelesninger som ikke opprinnelig var ment for digitale flater.

Men det er et poeng her. Fordi det er viktig å skille mellom zoom-forelesninger under koronanedstengingen og undervisning som i utgangspunktet er designet for å gi godt læringsutbytte også når studenten ikke er på samme sted, eller til samme tid, som foreleseren. Fleksible nettstudier er, med andre ord ikke det samme som zoom-forelesninger. Vi står kanskje bedre rustet digitalt nå enn for et år siden, men det er fremdeles et stykke å gå før vi kan si at utdanning er fleksibel.

Gudmund Hernes’ sitat er fra 1992, og 1992 var også året da Bedriftslederskolen ble avviklet. Bedriftslederskolen tilbød tre semestre med undervisning i regnskap, budsjettering, finansiering, ledelse, arbeidsrett osv, og var fra 1979 av et samarbeid mellom NITO – Norges Ingeniør- og teknikerorganisasjon, og NKS – Norges korrespondanseskole. Fram til avviklingen i 1992 hadde om lag 15 000 voksne tatt studiet og dermed fått lov til å kalle seg driftsøkonomer. (Veivåg, …).

Jeg nevner bedriftslederskolen av fire grunner.

  1. For det første var den et vellykket samarbeid mellom arbeidslivet og utdanningssektoren. Det var mange på 70 og 80-tallet var det mange arbeidstakere, både ingeniører og andre, som hadde behov for merkantil kompetanse. Og fordi de var i arbeid så måtte de ha fleksibel tilgang til utdanning.
  2. For det andre brukte bedriftslederskolen en modell med såkalt «kombinert undervisning» (introdusert av (Bjørge, 1961) for bruk på voksenopplæring på realfags og gymnasnivå). Den kalles kombinert fordi den var delvis fysisk og delvis per korrespondanse. På det meste hadde bedriftslederskolen fysisk undervisning på 150 forskjellige steder i landet i samarbeid med lokale opplysningsorganisasjoner og skoleverk. Stikkordet her er desentralisert fordi studentene bodde og jobbet rundt omkring i landet. Resten av undervisningen foregikk per korrespondanse. Stikkordet her er fleksibel fordi dette læringsinnholdet ble formidlet og kunne gås gjennom når det passet for studenten.
  3. For det tredje er det interessant å notere seg hvorfor bedriftslederskolen ble avviklet. Den korte forklaringen er at det hadde blitt et overskudd i tilbudet av merkantile studier på grunn kraftig vekst i distriktshøgskolene antall og omfang, samt dedikerte merkantile høyskoler. Kan hende ble også behovet på et tidspunkt mettet. Uansett falt interesse for den praktiske ikke-poenggivende merkantile utdanningen. I blant hører vi i dag at studiepoeng ikke er viktig – spesielt for de som allerede har en akademisk grad. Og det kan sikkert hende at selve poengene i seg selv ikke motiverer særlig. Men det er viktig å huske at studiepoeng egentlig bare forteller at læringsutbyttet er kvalitetssikret. Og kvalitetssikret læring vil vi jo ha.
  4. Det fjerde poenget er at om vi undersøker Norges nære utdanningshistorie vil vi se mange slike eksempler på livslang og desentralisert læring som ekspanderer for å fylle et faktisk behov, som holder seg en stund, og som deretter krymper og enten blir borte eller utvikler seg til noe annet.

Høyskolen Kristiania er en ideell stiftelse som har utviklet seg til noe annet fra Norges korrespondanseskole som ble etablert i 1914. I dag har vi om lag 10 000 høyskolestudenter på campus i Oslo og Bergen – når koronatiltaken tillater det – og omlag 5000 på fleksible, studiepoenggivende studier rundt omkring i hele landet. Vi driver ikke lenger med brev. Nå er det nettstudier over bredbånd, ikke «brevbånd», som gjelder. Et viktig poeng er at nettstudiene har en pedagogikk som utnytter mediet og gir stor fleksibilitet samtidig som hver student får personlig oppfølging av egne veiledere.

Kristiania bruker fremdeles den kombinerte modellen når det er hensiktsmessig. Spesielt når vi tilbyr utdanning sammen med aktører i arbeidslivet. Vi samarbeider forresten fremdeles med NITO. Et eksempel er et etter- og videreutdanningsopplegg i praktisk kunstig intelligens, målrettet mot arbeidstakere som har en teknisk utdanning fra noen år tilbake, før nye modeller og teknikker innen emnet kom på pensum, og som gjerne vil oppdatere seg på hvordan de praktisk kan anvende dette i jobben sin.

Så hva er mulighetene? Jeg skal nevne to:

  • Først: Koronatiltakspakkene har vist at utdanningssystemet kan snu seg raskt rundt og tilby utdanning når det er behov. Høyskolen Kristiania var så heldig å få lov til å bistå 2000 arbeidsledige og permitterte med videreutdanning i 2020. Vi fikk veldig kort frist for å tilgjengeliggjøre studiene. Med bedre ledetid kunne vi klart de tidobbelte. Og det kunne kanskje flere andre i UH-sektoren også.  Kunnskapsdepartementet bør benytte seg av det momentumet som utdanningssektoren har nå og forsterke og utvide de tiltakene som virker. Dette er en mulighet jeg håper vi ikke lar gå fra oss.
  • Dernest: I disse tiltakene bør vi sikre at etterspørselssiden (det vil si arbeidslivets parter) får være med og legge premissser. I UH-sektoren må vi bli enda flinkere til å lytte. Min erfaring er at det lar oss se muligheter vi ellers ikke ville sett. Og det sikrer at utdanningene er arbeidslivsrelevante både på lang og kort sikt.

Jeg skal også nevne to mulige barrierer:

  • Den første er finansiering. Utdanning er ikke gratis. Det koster staten anslagsvis et sted mellom 40 og 50 milliarder norske kroner å drifte norsk høyere utdanningssektor ((Kunnskapsdepartementet 2020), (Diku, 2020)). Skal vi ha mer livslang læring må noen betale. En barriere er at vi ikke blir ferdig med å diskutere hvem som skal betale. Både arbeidstakere og arbeidsgivere er enige om at vi trenger mer livslang læring, men ingen er villige til å betale og utdanningssektoren har allerede andre oppgaver som tar tilgjengelige ressurser (stort sett utdanning og forsking). Manglende villighet til å betale er en indikasjon på en såkalt markedssvikt. Og da bør staten være beredt til å gå inn, i alle fall en periode. Et godt prinsipp for å sikre effekt vil være å la pengene følge brukeren. SkatteFUNN er et eksempel på en vellykket ordning der pengene (eller i dette tilfellet: skattefradraget) følger bedriften som bruker (Benedictow, 2018). Kunne vi flyttet noe av statens skattetap fra innovasjon til kompetanseheving, gjennom å la SkatteFUNN gjelde noen former for kompetanseutvikling, samtidig som innovasjonshøyden for ordinære skattefunnprosjekter innskjerpes? Tross alt er kunnskap og kompetanse ofte nødvendige forutsetninger for vesentlige innovasjoner.
  • Den andre barrieren er en gjentagelse av det fjerde poenget med Bedriftslederskole-eksempelet. Jeg mener vi ikke skal stirre oss blinde på at det er vanskelig å få til livslang læring. Nasjonalt har vi klart dette godt tidligere, og jeg kan ikke se hvorfor vi ikke skulle klare det i framtiden også. Men da må vi bruke det utdanningssystemet vi har – både det offentlige og de ideelle aktørene.

Referanse:

En forkortet versjon av dette innlegget ble presentert på et seminar om «fleksibel utdanning for livslang læring» i regi av UHR og NHO, 24. februar, 2021. (https://www.nho.no/arrangementer/frokostmote-om-fleksibel-utdanning-for-livslang-laering/)

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *