Oljelobbyens styrke og fornybarlobbyens svakhet kan bremse det grønne skiftet

KOMMENTAR: Ketil Raknes om lobbyisme

På Scandic Hotel i Sandefjord er det tett mellom de mørke dressene når toppene i norsk oljebransje møtes. I over 40 år har det oljeindustripolitiske seminaret samlet topplederne i oljeselskapene, sentrale stortingspolitikere, lederne i fagbevegelsen og ikke minst de viktigste byråkratene fra Olje- og energidepartementet.

Seminarets naturlige sentrum er olje- og energiministeren, som er til stede under hele arrangementet og tilgjengelig for en prat i baren om kvelden.

• Les også: Lite penger? Bruk Twitter til å påvirke politikerne

Det oljeindustrielle kompleks

Seminaret er inkarnasjonen av det historikeren Francis Sejersted beskrev som «det oljeindustrielle kompleks». En sammensmelting av oljeindustri og stat i en prosess Sejersted kalte «petrolisering». Elitesirkulasjon og tette bånd har alltid vært en sentral del av den norske modellen, men i oljebransjen er disse båndene spesielt tette og betydningsfulle.

Sejersted mente at dette komplekset «synes på en helt spesiell måte å utfordre det politiske apparat og aktualisere spørsmålet om hva slags samfunn vi styrer mot». Han hadde et godt poeng. Hvor oljelobbyen slutter og den norske staten starter, er ikke alltid så lett å skjønne.

• Les også: Det karbonindustrielle kompleks

Oljebyråkratens selvbilde

Et godt eksempel på det er en historie jeg ble fortalt av en stortingsrepresentant fra SV for en del år tilbake. Han hadde vært med i en debatt på det oljeindustripolitiske seminaret i Sandefjord. Etterpå hadde en av toppbyråkratene i Olje- og energidepartementet kommet bort til ham for å forklare hvordan ting egentlig hang sammen.

Byråkraten sa at «det er vi som tar vare på nasjonens interesser, ikke dere, det er vi som ivaretar den fornuftige politikken, ikke dere». Utsagnet forteller en hel del om selvbildet til dem som er satt til å forvalte norsk oljeindustri. Stortinget kan mene hva de vil, vi og oljebransjen kjører på med vårt uansett.

• Les også: Djevelske grønne spinnmøller

Dårlig butikk

Norsk oljebransje har alltid kunnet regne med at staten kommer den til unnsetning. Da norsk oljebransje tidlig på 2000-tallet var i krise, var det Olje- og energidepartementet (OED) som viste vei ut av krisen. Sammen med oljebransjen og fagbevegelsen opprettet de Topplederforum.

Der satte de i gang en storstilt lobbykampanje for å endre skattleggingen av oljeselskapene, åpne nye områder for leting og bedre bransjens omdømme.

I dag har Topplederforum fått navnet KonKraft og er uten tvil Norges sterkeste lobbyorganisasjon. I forbindelse med koronakrisen klarte de å forhandle frem en pakke med skattelettelser for oljenæringen som de fleste norske samfunnsøkonomer mente var dårlig butikk for den norske staten.

Selv sjefen for Aker BP var ute og mente at oljepakken ble «unødvendig dyr». Han ble dermed den første lobbyisten i norsk historie som har klaget til Stortinget for at han fikk for mye penger.

• Les også: Hva kan vi lære av såpeoperaen om den nye sjefen i oljefondet?

Holdt tilbake informasjon

Hvor langt inn i staten oljelobbyen strekker seg, har vi nylig fått et unikt innblikk i. Norske miljøorganisasjoner har anlagt rettssak mot den norske stat for brudd på Grunnloven i forbindelse med åpningen av Barentshavet sørøst.

Etter en lang prosess med trenering og dårlig hukommelse fra Olje- og energidepartementet fikk retten tilgang til en rekke e-poster. Disse viser at departementet holdt tilbake oppdatert informasjon som viste at ressursanslagene for oljereservene i området var langt mindre enn antatt. I e-postene gir OEDs folk klare instrukser til Oljedirektoratet av typen «pass på at Barentshavet sørøst ikke snakkes ned» og at den oppdaterte informasjonen bør holdes unna Stortinget.

• Les også: Jakten på politisk suksess

Byråkratisk dødssynd

Alle embetsfolk vet at dette er en dødssynd. Lobbyister står selvsagt fritt til å fôre Stortinget med den informasjonen som passer deres egne interesser, mens embetsfolk skal være nøytrale, saklige og partinøytrale.

Dette skjønte Oljedirektoratets folk, som reagerte på departementets manipulering av Stortinget. I en e-post mellom to rådgivere kan man lese «vet ikke helt hva vi skal gjøre. Jeg kjenner en begynnende kvalme».

Det er denne kvalmen over manipulasjon og juks som gjør at Stortingets kontrollkomité nå har bestemt seg for å se nærmere på saken. I Morgenbladet skrev Aslak Bonde nylig at det gjennom høringen fort kan «tegne seg et bilde av et helt departement som har sett på det som minst like viktig å tjene oljeinteressene som politikerne».

Oljelobbyens forlengede arm

Grunnen til at det oljeindustrielle komplekset har klart seg så godt, er at stortingsflertallets ønsker og industriens ønsker stort sett har vært sammenfallende. Dermed har ingen reagert noe særlig på at embetsverket i Olje- og energidepartementet har fungert som oljelobbyens forlengede arm.

«En god utvikling for Statoil vil være en god utvikling for det norske folk», sa Statoils første sjef Arve Johnsen i 1974. Og hvem er vel imot at det skal gå bra med Norge?

Problemet er at de siste 30 årene har det voksende klimaproblemet ført til sprekker i den en gang så ugjennomtrengelige muren av støtte industrien opplevde. Å få størst mulig verdier ut av oljevirksomheten har vært 1980-, 1990- og 2000-tallets store nasjonale prosjekt. Å skape verdier av det grønne skiftet blir 2020-, 2030- og 2040-tallets store nasjonale prosjekt.

Fornybarlobbyen er svak

Utfordringen er at Olje- og energidepartementet ikke bare forvalter de norske oljeressursene, men også alt av fornybar energi i Norge, som vannkraft og vindkraft. Spørsmålet er om de vil gå inn for oppgaven med å skape verdier av det grønne skiftet med like stor iver som de har gjort overfor oljeindustrien?

Alt tyder på at det trengs. Mens oljelobbyen er sterk, samlet og har god støtte på innsiden av systemet, er fornybarlobbyen, svak, splittet og opplever ikke den samme støtten fra staten.

Skjev maktbalanse

Oljelobbyens styrke og fornybarlobbyens svakhet er en utfordring for det økonomiske taktskiftet som Norge skal gjennom. Maktbalansen er så skjev at oljealderen forlenges og nødvendige investeringer i grønn energi utsettes. De sterke bindingene mellom Olje- og energidepartementet og oljelobbyen forsterker denne dynamikken.

Fornybarlobbyen trenger derfor sitt eget KonKraft, der kraftprodusenter, industri og fagbevegelse i tett dialog med staten kan finne frem til fremtidens løsninger.

En god start på dette er at Olje- og energidepartementet finner veien ut av det oljeindustrielle komplekset og veien inn i det grønne skiftet.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 6. desember 2020 med overskriften «Det må bli slutt på at oljelobbyen er statens forlengede arm».

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.