Skaper sitt eget mediebilde på «Nytt på Nytt», med humor som virkemiddel

Hvor lurt er det å gi politikere en eksponeringsmulighet i et koselig og inkluderende humorprogram som «Nytt på Nytt»?,  undrer førsteamanuensis Kai Hanno Schwind ved Høyskolen Kristiania.

KRONIKK: Kai Hanno Schwind om TV-humor

Statsminister Erna Solberg som gjest i Nytt på Nytt. Her i gemyttlig passiar med Johan Golden. (Foto - NRK).
Statsminister Erna Solberg koser seg i munter passiar med Nytt på Nytts faste paneldeltager Johan Golden tidligere i høst (Foto: NRK TV).

I motsetning til mange andre land finnes det ikke mye politisk satire på norske TV-skjermer. Her til lands har man valgt en annen måte å tulle med politikere på. Den er preget av en varmere og mer folkelig tone. Fremstillingen av politikere bruker en mer inkluderende humor.

Ikke minst når de inviteres som gjester til «Nytt på Nytt». Programmet ble først sendt på NRK i april 1999, og er basert på det britiske panelshowet «Have I Got News for You».

Plattform for å iscenesette seg selv

Siden programmet ble lansert, har en rekke høyprofilerte politikere, inkludert sittende statsministere, vært med som gjester. Dermed er «Nytt på nytt» en viktig plattform for politikere til å iscenesette seg selv på.

Redaksjonens profesjonelle manusforfattere skriver vitser som gjestene kan bruke i sendingen hvis personlig spontanitet og slagferdighet uteblir. Politikere på tvers av parti- og generasjonstilhørighet og med ulik grad av medievanthet er, for det meste, synlig komfortable med å være med i programmet. De koser seg, og vi koser oss med dem.

Forbausende gemyttlig

Sett med analytisk (ogmitt tyske) utenforblikk har programmet en forbausende gemyttlig tone. I «Nytt på Nytt» tuller programlederne sammen med politikerne om ukens nyhetssaker, og politikerne tuller om andre politikere.

Den satiriske kommunikasjonen pågår ikke direkte og konfronterende. I stedet pendler den iscenesatte samtalen mellom spontane replikker og forhåndskrevne vitser, mer eller mindre vellykkete ordspill, og selvironisk humor.

Resultatet er at programmet skaper et inntrykk av stor grad av konsensus mellom programleder og paneldeltakere, muligens spesielt politikerne. Alle ler med hverandre til og med når man egentlig ler av hverandre.

Humor som virkemiddel

For politikerne vet hva som står på spill – de er i ferd med aktivt å skape sitt eget mediebilde, med humor som virkemiddel. De fleste vet at det er viktig å spille på lag, og å være eller fremstå som selvironisk. Det er gøy å se på.

For seerne er det også underholdene når vitsene til politikerne ikke fungerer helt, eller når det blir alt for tydelig at replikkene leses fra manuset. Plutselig blir mekanismene til programmet synlige, og vi ser rett gjennom kulissene. Og igjen fremstår politikerne som menneskelige. Fremfor å utsettes for virkelig satirisk kritikk, synes vi synd på dem.

Naiv hygge?

Men etter mange årmed «Nytt på Nytt» har jeg begynt å undre meg over hvorvidt programmets hyggelige flyt og inkludering av politikere, muligens er litt naiv. Da tenker jeg både på den ukritiske fremstillingen av politiske aktører, men også på det delvis mangelfulle og ineffektive satiriske blikket på ulike politiske debatter.

Et eksempel: Programpanelene har gjennomgående snakket og harselert om Trond Giske som offentlig person, både i forbindelse med konkrete varslingssaker og mer generelt relatert til #metoo. I stedet skal altså andre politikere kommentere Giske og #metoo-sakene, som for eksempel Carl I. Hagen, som i en episode, uten ironi, bagatelliserte varslingene som «rykter». Det er uklart hva det satiriske budskapet er i eksempler som disse. Hvorfor skal politiske motstandere og kollegaer kommentere pågående og iblant kontroversielle saker?

Hvem får lov av hvem til å le av hvem?

Enhver analyse av humorens forhold til politikken, og vice versa, blir til syvende og sist en studie av humor og makt: Hvem får lov av hvem til å le av hvem? Kan det være at programmets humoristiske tilnærming – å tulle med politikere, men samtidig etablere en nærhet til dem – fører til en slags paradoks?

Hvis formålet med politisk humor generelt og satire spesielt er å utfordre og kritisere makten, hvorfor skal politikere få lov å være med på humoristenes lag? Å inkludere polariserende personer og kontroversielle politiske holdninger ukommentert i en medial humoristisk diskurs, innebærer at mulige trusler mot demokratiet ufarliggjøres i det offentlige ordskiftet.

«Have I Got News for You», formatet «Nytt på Nytt» som sagt er basert på, har frem til i dag fått mye kritikk for å ha introdusert Boris Johnson til den britiske offentligheten på en altfor ukritisk måte (Johnson gjestet programmet hele sju ganger).

Satire fraværende på norsk TV

Selvfølgelig finnes det mye skarp politisk satire i Norge, hovedsakelig i ulike litterære sjangrer, i tegneserier, i karikaturer og på standup-scener. På TV, derimot, er fraværet påfallende. Hvorfor føler ikke TV-komikere eller kanskje også redaksjons- og kanalsjefene deres et sterkere behov til å utfordre politikere mer?

Det hører med til historien at «Nytt på nytt» i det siste ser ut til å skifte stil. Politikergjestene blir angrepet mer direkte og blir tydeligere «satt på plass», som da programleder Tufte Johansen spør Sylvi Listhaug om den andre gjesten (Harald Eia) ville vært «en bra mann for Frp», og Eia legger til «Ja, en løs kanon kunne dere trenge».

Hyggelig og personlig tone

Forholdet mellom den norske offentligheten og den politiske sfæren er stort sett basert på tillit og transparens. Det er forbausende hvor tilgjengelige norske politikere er for norske medier, fra «Politisk kvarter» tidlig om morgenen til «Dagsrevyen» på kvelden.

Slik sett er det kanskje ikke feil å bruke adjektivet «familiært» for å beskrive forholdet mellom norske borgere og deres folkevalgte. Og kanskje nettopp fordi politikere, journalister og andre er så tett på og møter hverandre hele tiden, har «Nytt på nytt» valgt å satse på en hyggelig og mer personlig tone. Man ler høflig av hverandres vitser, selv om det iblant kan være litt pinlig og flaut, og til tross for at det finnes en tydelig maktubalanse mellom de involverte.

Men til tross for at tilliten i Norge er høy, mellom folk, medier og politikere, er heller ikke vårt samfunn ideelt. Det finnes korrupsjon, lobbyisme, nepotisme, rasisme og sexisme også her. Debattklimaet har blitt hardere og mer polarisert.

Skal gå lett ned med Taco og Pepsi-Max

Det går kanskje an å hevde at «Nytt på nytt», i egenskap av å være et panelshow for hele familien på fredagskvelden, ikke skal være for satirisk. Man skal helst ikke måtte tygge for mye på innholdet, det skal gå lett ned sammen med tacoen og Pepsi Max-en.

Programmet er profesjonelt iscenesatt av et velfungerende produksjonsapparat og har hatt høye seertall over mange år, tilpasset «folk flest». Redaksjonen prøver å fremstille et balansert og mangfoldig spekter av politiske holdninger.

Like fullt er «Nytt på Nytt» det nærmeste Norge kommer politisk satire på TV. Programmet er et av de svært få humorprogrammene der politikere er gjester. Og siden den offentlige samtalen om politikk er preget av uenighet, debatt og konflikt, er det viktig at humorprogrammene ikke blir altfor forsonlig og konfliktsky.

Humor kan spille en viktig rolle i menneskeliggjøring av politikere på TV, men de burde utfordres mer kritisk og i en skarpere satirisk kontekst. Selv om stemningen blir amper.

Referanser:

  • Denne teksten er en forkortet versjon av et essay i Samtiden nr. 4-2020.
  • Denne formidlingsartikkelen er publisert som kronikk i VG 30. november 2020 med overskriften:» – «Nytt på Nytt» er forbausende gemyttlig».

Tekst: Førsteamanuensis Kai Hanno Schwind, Institutt for scenekunst, musikk og studio ved Høyskolen Kristiania. Schwind er medieviter og humorforsker.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *