Hvithetens grenser

Årets presidentvalg er en ny episode i den endeløse kampen om hva det vil si å være amerikansk, skriver Ketil Raknes.

ESSAY: Ketil Raknes om USA

Kampen om hva det vil si å være amerikansk. Illustrasjonsbilde. Photo by Nitish Meena on Unsplash.
Kampen om USA: Hva vil det si å være amerikansk og hva skal til for å tilhøre det amerikanske fellesskapet? Det er spørsmål Ketil Raknes belyser i dette essayet. Photo by Nitish Meena on Unsplash.

Høsten 2001 sto jeg på studentkontoret på Georgetown University og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Målet mitt var å betale semesteravgift og få et kort som ga meg tilgang til universitetets fasjonable treningssenter. Problemet var at i skjemaet jeg skulle fylle ut, var det en kolonne jeg ikke skjønte noe av. Under kategorien «race» var alternativene «african-american», «spanish-american», «native-american», «caucasian» og «other».

Jeg hadde med stor selvsikkerhet krysset av på «other» siden jeg mente det var åpenbart der jeg hørte hjemme. Da jeg leverte skjemaet, påpekte jeg at jeg syntes det spørsmålet om rase var veldig rart. Hun som sto bak skranken, så bare skjevt på meg og sa med litt oppløftende stemme «but you are white, that means you are Caucasian!».

Samlebetegnelse på hvithet

Jeg repliserte at for folk som visste hvor Kaukasus lå og var fra Nord-Europa, så må vel «Caucasian» være tidenes mest misvisende samlebetegnelse på hvithet. Jeg kunne heller ikke la være å spørre hvor grensene for begrepet «caucasian» egentlig gikk? Hvordan avgjorde man hvem som skulle regnes som hvit? Damen i resepsjonen bare så rart på meg og sa «Jeg vet virkelig ikke, jeg regner med at hvit er hvit?»

Når jeg senere forsøkte å forstå hva å være kaukasier egentlig betydde, forsto jeg at min egen forvirring var berettiget. Begrepet ble lansert i 1795 av tyskeren Johann Friedrich Blumenbach som var professor i medisin. Blumenbach likte å studere hodeskaller, og den fineste hodeskallen han hadde, var fra Kaukasusområdet. Derfor valgte Blumebach å gi den hvite europeiske rasen han selv tilhørte, tilnavnet «den kaukasiske rase».

Sosial konstruksjon av rase

Det som skjedde på studentkontoret, var det samfunnsforskerne kaller «den sosiale konstruksjonen av rase». Ved å bli innlemmet i den kaukasiske rase ble jeg pådyttet en kategori som for meg virket både meningsløs og tilfeldig, men som historisk sett har hatt enorm betydning i utviklingen av det amerikanske samfunnet.

Hvem som egentlig er hvit og hva betyr det å være hvit, er trolig det viktigste spørsmålet man kan stille seg i amerikansk historie. Hvithetens grenser har nemlig regulert hvem som kan regnes som en del av det amerikanske fellesskapet og få tilgang til makt og privilegier.

Hvithetens historie

Et mer interessant svar på spørsmålet om hvem som kan regne seg som hvit og ikke, fikk jeg da jeg et drøyt tiår senere leste Whiteness of a Different Color: European Immigrants and the Alchemy of Race av den amerikanske historikeren Matthew Frye Jacobson.

Boken gir et fascinerende bilde av hvordan hvitheten i USA har utviklet seg siden slutten av 1700-tallet og frem til i dag. Det er en historie om hvordan hvithetens grenser stadig er blitt utvidet til å inkludere tidligere forhatte grupper som jøder, irer, italienere og østeuropeere og innlemme dem i hvithetens høyeste kategori, den kaukasiske rase.

Skillet mellom svarte og hvite

Det er også en historie om hvordan fokuset på afroamerikanernes borgerrettigheter fra 1940 og utover gjorde at det dominerende skillet i USA gikk mellom svarte og hvite. Dette bidro til å tone ned de rasemessige konfliktene mellom hvite grupper som tidligere sto steilt mot hverandre.

Jacobson ser det stadig skiftende synet på raseforskjeller i USA som et prisme for å forstå amerikansk historie gjennom, fordi rasismen dypest sett er «en teori om hvem som er hvem, hvem som hører til og ikke, om hvem som fortjener hva og hva man er i stand til.»

Hvordan finne ut hvem som som skal regnes som hvit?

Boken viser også at spørsmålet jeg stilte i resepsjonen på Georgetown, ikke har noe godt svar. For hvordan skal man finne ut hvem som skal regnes som hvit eller ikke? Jacobson viser til en rettssak i Alabama i 1922 der en afroamerikansk mann var dømt for å ha hatt seksuell omgang med en kvinnelig innvandrer fra Sicilia.

I utgangspunktet var dette et utilgivelig brudd mot raseskillet i Sørstatene som var notorisk opptatt av å forsvare hvite kvinners ære. Men da den dømte afroamerikaneren anket dommen, ble han frikjent fordi retten mente at det ikke var blitt lagt frem entydige bevis på at kvinnen han hadde hatt seksuell omgang med, egentlig var hvit.

Å være fra Sicilia var tydeligvis en uklar rasemessig kategori, og ifølge retten kunne det «på ingen måte konkluderes med at hun var en hvit kvinne, eller at hun var en neger eller en etterkommer av en neger.»

Rasismen har endret seg over tid

At man i USA på 1920-tallet ikke kunne skille mellom afroamerikanere og italienere, forteller oss mye om hvordan den amerikanske rasismen har endret seg over tid. Ifølge den amerikanske statsborgerskapsloven fra 1790 kunne alle «frie hvite mennesker» få statsborgerskap, men etter hvert som innvandringen til USA økte utover på 1800-tallet, økte bekymringen for at landet ble fylt opp av «feil» type hvite mennesker.

I utgangspunktet var de som kom til USA protestanter fra England, men utover på 1800-tallet strømmet det på med irer, italienere, østeuropeere og andre nasjonaliteter som de opprinnelige protestantiske innvandrerne ikke likte. Jacobson viser at i perioden med europeisk masseimmigrasjon fra 1840 til 1924 gikk de viktigste rasemessige konfliktene i USA mellom grupper som vi i dag regner som kaukasiere.

Kampen handlet om hvordan «hvithet» skulle forstås og hvor ulike grupper skulle plasseres i det rasemessige hierarkiet.

Den første bølgen av hvit nasjonalisme

Den første bølgen av hvit nasjonalisme i USA oppsto utover på 1800-tallet og var spesielt rettet mot katolske innvandrere fra ulike land i Europa.

Spesielt irske og italienske, men også tyske innvandrere, ble ikke sett på som ordentlige «free white people», og man fryktet at de ikke hadde de nødvendige intellektuelle forutsetningene for å delta i det amerikanske demokratiet. Dette hang sammen med en dyptpløyende angst for at spesielt katolikkene hadde en hemmelig plan om å overta USA og ikke hadde troskap til det amerikanske prosjektet.

På 1800-tallet var det vanlig med svært nedsettende karakteristikker av irske og italienske innvandrere i amerikanske aviser. Om irene kunne man lese at de var voldselskende, primitive og «konstitusjonelt ikke i stand til intelligent deltagelse i styringen av en nasjon.»

De var ikke hvite, de var degoser

En reportasje Harpers Magazine i 1890 som skulle gi leserne et inntrykk av det italienske livet i New York, minnet om et reisebrev fra et annet kontinent, og man kunne lese at «på formiddagen er det ikke uvanlig å se en mørk italiener […] som hviler seg og spiser av tinnkjelen, med sin mørkhudede kone ved sin side.»

Leserne tok poenget, italienerne var ikke hvite, de var degoser.

For både irer og italienere hadde disse rasemessige stereotypiene dødelige konsekvenser. I 1891 ble elleve italienske innvandrere lynsjet i New Orleans. De var akkurat blitt frikjent for en anklage om å konspirere for å myrde politisjefen i New Orleans, og mobben mente at juryen var blitt påvirket av mafiaen.

På lederplass hyllet New York Times de som hadde utført lynsjingen som «våre beste menn» og la til at «disse snikete og feige sicilianerne […] som har tatt med til dette landet en forkjærlighet for lovløshet, halshugging og edsbundne samfunn fra deres fødeland, er for oss en pest uten skadebegrensning. Våre egne klapperslanger er like gode borgere som dem.»

Umulig å gjøre dem til amerikanere

I boken Immigrant Nations påpeker Paul Scheffer at motstanden mot katolske innvandrere i USA har mange likhetstrekk med de uforsonlige debattene om muslimsk innvandring til Europa som foregår i dag. Man antok at både irene og italienerne hadde kulturelle og rasemessige særtrekk som gjorde det umulig å gjøre ekte amerikanere av dem.

I immigrasjonshistorikeren Oscar Handlins klassiske studie Boston’s Immigrants, 1790–1880: A Study in Acculturation får man et brutalt innblikk i hvor dypt motsetningene mellom irske katolikker og amerikanske protestanter gikk på 1800-tallet.

Fra 1840 og utover kom irske innvandrerne til Boston i svært høye antall, og i 1850 utgjorde de omtrent 54 000 av en befolkning på 140 000. De irene som ankom, var bønder fra svært fattigslige og kummerlige forhold, noe som preget deres verdensbilde og skapte en voldsom avstand til det samfunnet de kom til.

Motsetningene var så sterke at de syntes umulig å overkomme: «Kontakt skapte konflikt fremfor forsoning. Irske katolikker kunne ikke tenke som naboene sine uten å endre sitt liv fullstendig. Og de innfødte kunne ikke adoptere de katolske ideene uten å gå igjennom en radikal intellektuell revolusjon», skriver Handlin.

Irenes konservatisme og integreringsmotstand skapte en sterk motreaksjon og skarpe gruppekonflikter i Boston. Det ble gateslag, vold og kidnappinger. De opplyste protestantene i Boston fryktet at irene var «en rase som aldri vil bli en del av vår, men alltid vil forbli separat og fiendtlig.»

Lang og brutal vei til aksept

Irenes vei til aksept i det amerikanske samfunnet ble lang og brutal. 160 år etter at irene kom til USA ble John F. Kennedy USAs første katolske president, men han måtte fortsatt kjempe mot mistro mot sin lojalitet til USA.

Under valgkampen ble katolikkproblemet hans så stort at han offentlig gikk ut og benektet at han tok ordre fra Vatikanet: «Jeg er ikke den katolske presidentkandidaten. Jeg er den demokratiske presidentkandidaten som tilfeldigvis er katolikk», sa Kennedy. Hvor lite dette betyr i dag, kan eksemplifiseres ved at mange lesere vil lære noe nytt når jeg skriver at dersom Joe Biden vinner presidentvalget, blir han USAs andre katolske president.

Konflikter på kokepunktet

På starten av 1900-tallet var de rasemessige konfliktene mellom ulike grupper i USA på kokepunktet. Fra 1900 til 1910 kom det rundt 8,8 millioner innvandrere, og mange var fra Italia, Polen, Russland og Balkan, og blant de hvite protestantene økte angsten for at USA var på full vei mot å bli rasemessig degenerert.

Denne motstanden ble kanalisert inn i det som betegnes som Ku Klux Klans sterkeste periode i amerikansk historie. I boken The Second Coming of the KKK: The Ku Klux Klan of the 1920s and the American Political Tradition hevder historikeren Linda Gordon at et flertall av amerikanerne trolig støttet det politiske programmet til Ku Klux Klan på 1920-tallet.

«100 prosent amerikanisme»

Slagordet til Ku Klux Klan var «100 prosent amerikanisme», men nåløyet for å kunne betegnes som ekte amerikaner var ganske trangt: «Overlegenhet tilhørte kun ektefødte protestantiske hvite, noen ganger identifisert som ‘nordisk’, noen ganger ‘anglosaksisk’, noen ganger ‘riktig’ eller ‘sann’ eller ‘100 prosent’ amerikaner. Ingen katolikker, jøder, ortodokse kristne eller muslimer, og ingen fargede mennesker kan være en ekte amerikaner.»

Den hvite nasjonalismen på 1920-tallet har mange likhetstrekk med den hvite nasjonalismen Trump og det republikanske partiet predikerer i dag. Den viktigste forskjellen er at jøder, katolikker og østeuropeere nå regnes som ekte amerikanere og er blitt en del av det store hvite fellesskapet.

Afroamerikanerne er fortsatt på bånn, mens spanskamerikanerne seiler opp i den rollen som irer og italienere hadde i USA 1800-tallet. Her fremhever man nettopp denne gruppens naturlige hang til kriminalitet og generell udugelighet som et argument for å begrense deres innvandring til USA.

«Vi skulle hatt flere folk fra plasser som Norge»

Nordmennene tilhørte det amerikanerne kalte «the Nordic stock», som sammen med anglosakserne var den mest høyverdige rasen som burde dominere USA. Dermed fulgte Trump opp en slags amerikansk tradisjon da han i januar 2018 uttalte: «Hvorfor ønsker vi disse menneskene fra alle disse drittlandene her? Vi skulle hatt flere folk fra plasser som Norge.»

Sin største politiske seier fikk Ku Klux Klan i 1924, da USA innførte «the Johnson-Reed Act» som begrenset innvandringene til USA. Loven tok utgangspunkt i at innvandringen til USA skulle fordeles etter kvoter basert på folketellingen fra 1890. Dermed sikret man at innvandringen fra Nord-Europa fortsatte, mens innvandringen fra Sør og Øst-Europa nesten stoppet opp. Asiatene havnet som alltid på utsiden av det amerikanske prosjektet, og fikk ingen kvoter. Asiatenes skjebne ble beseglet av at de aldri ble regnet som hvite.

Denne rasemessige uklarheten var trolig medvirkende til at man etter bombingen av Pearl Harbor kunne definere både utenlandskfødte og amerikanskfødte japanere som fiender av USA. I løpet av noen måneder ble det opprettet ti leirer der man internerte 120 000 japanere. Disse ble fratatt hjemmene sine, jobbene sine og sine konstitusjonelle rettigheter.

Hva det vil si å være hvit i USA

Etter innvandringsloven i 1924 stabiliserte hvitheten seg i USA. Ifølge Jacobsen ble den kaukasiske rasen konsolidert i perioden fra 1924–1965. Den nye innvandringsloven klargjorde det rasemessige hierarkiet i USA og dempet konfliktene mellom ulike hvite grupper.

Slaverne, irene, italienerne og jødene forsvant gradvis fra det amerikanske vokabularet og gikk inn i den store kaukasiske rasen. Ordet kaukasisk ble stadig mer brukt i amerikanske aviser og populærkultur som et allment akseptert begrep for hva det ville si å være hvit i USA.

Etter hvert som afroamerikanernes krav om borgerrettigheter ble stadig mer påtrengende, ble amerikansk rasetenkning transformert til å handle om konflikten mellom svart og hvit. Da amerikanerne satte ned den såkalte Kerner-kommisjonen for å studere rasespørsmålet i 1968, var konklusjonen at USA består av «to samfunn – et hvitt, et svart, adskilt og ulikt.»

Skitne italienere og voldelige irer var det ingen som bekymret seg for lenger.

Kampen om kategoriene fortsetter

Matthew Frye Jacobsens poeng er at siden rase er sosialt konstruert, vil kampen om kategoriene bare fortsette. Det jeg ikke forsto da jeg sto på studentsenteret på Georgetown og skulle definere meg som kaukasisk, er at det var et begrep det tok over 200 år å konstruere.

Årets presidentvalg er bare en ny episode i den endeløse amerikanske kampen om hva det vil si å være amerikansk og hva som skal til for å tilhøre det amerikanske fellesskapet. Den afroamerikanske borgerrettighetskjempen og akademikeren W. E. B. Du Bois skrev en gang at han drømte om et sted bortenfor rasismen som han kalte «transcaucasia».

Mye tyder på at amerikanerne har langt igjen til den endestasjonen.

Referanser:

  • Gordon, Linda (2017): The Second Coming of the KKK. W.W. Norton & Company.
  • Scheffer, Paul (2011): Immigrant Nations. Polity Press.
  • Jacobson, Matthew Frye (1999): Whiteness of a different color. Harvard University Press.
  • Handlin, Oscar (1991): Boston Immigrants. Harvard University Press.

Denne artikkelen er først publisert som essay i Morgenbladet 22. oktober 2020.

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

1 Comments on “Hvithetens grenser”

  1. Pingback: Lyst til å forstå mer av presidentvalget i USA? - Kunnskapsmagasinet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *