Vi er blitt fiskeblinde

Bildet av en sild. Illustrasjonsbilde.

Vi må se mot havet, der den nydelige maten finnes i store mengder, skriver Runar Døving i sitt nasjonalepos i fiskeforbrukets tjeneste.

ESSAY: Runar Døving om matkultur

Aller først vil jeg be om unnskyldning. I en petit om norsk innlandsdominans i den politiske diskusjonen om selvberging kom jeg nemlig i skade for å kalle Terje Vigen en dust. Men norsk fiskenæring er for viktig til å fjase bort i polemikk.

Så når jeg først skal dekonstruere et nasjonalepos i fiskeforbrukets tjeneste – la meg ta det mer systematisk. 

Terje Vigen, Henrik Ibsens episke dikt om forsoning, har vært en viktig nasjonal fortelling om Norge siden det ble utgitt i 1861. På Wikipedia står det at «diktet bygger på fortellinger fra sørlandskysten under Napoleonskrigene og kornblokaden 1808–1811, som medførte hungersnød i Norge. Når krigen kommer i 1809, ror Terje Vigen over havet til Danmark for å få tak i mat, tre tønner bygg, til den sultne kona og dattera».

«Er man sulten, spiser man jo fisken i havet».

Forfatter man en fiksjon, er det en fordel at karakterene og handlingene er troverdige. En kjenner av fjæra, av forholdene langs kysten på den tiden, ville neppe kunne tro på noe slikt. Hvorfor i all verden skulle han finne på å ro når det fantes seil? Det er ingen ved sine fulle fem som ville finne på å dra ut på en slik ekspedisjon alene. Er man sulten, spiser man jo fisken i havet. Og hvis man skulle være så sulten at man sultet, har man jo ikke krefter til en slik farefull ferd. Hvordan kan fortellingen stå til troende?

Det er bare et dikt, og da kan man jo konstruere en episk kjempe med overnaturlige evner fra et mytisk land. Men som vi skal se, anses Terje Vigen nærmest som en historisk person, og handlingen brukes stadig som politisk skremselsargument for at vi ikke er selvforsynte med mat. Hvorfor skulle fisk og skjell ikke regnes som mat i Norge, bare melk og brød?

Danmark styrte den fattige kolonien Norge. Det var sentralmakten i København som bestemte hvordan ressursene i skulle forvaltes, først og fremst fisk og trelast. Rug og bygg kunne man skipe nordover med de ellers tomme skutene som fraktet koloniens godsaker til kontinentet. Forut for blokaden tjente mange i Norge (Danmark) godt på handelen med deler av Europa. Blokaden stoppet import av korn. Så langt virker det som det er historisk konsensus.

«Det er utrolig hvilke historier folk kjøper om en passe gammel krig».

Diktet er forfattet 50 år etter Napoleonskrigene. Det er utrolig hvilke historier folk kjøper om en passe gammel krig. I ettertid er det lett å tenke at Norge er ett land med felles referanser og erfaring, men før nasjonaliseringsprosjektet var Norge mange ulike steder. Å samle landet etter 1814 var både et økonomisk, politisk og kulturelt prosjekt. Fra vikingtid og langt ut på 1800-tallet var det mye enklere å reise fra Trondhjem til Island enn til Oslo. «Norwegen» var en sjøvei. Det var ekstremt langt fra Vigens Grimstad til Finnskogen – både praktisk og kulturelt, men infrastrukturen endret seg betydelig fra Terje Vigens tid og til diktet ble skrevet. Dampmaskinen kom på 1820-tallet, jernbanen og telegrafen i 1850-årene. I tillegg ble det bygget opp nasjonale direktorater for fyr, havner, post, og et justervesen. Det var derfor mulig for Ibsen å ta noen gamle vandrehistorier og sette opp en mytisk gestalt.

Nasjonsbyggerne, som Det norske selskab i København, Åsen, Vinje, Tidemand og Gude, Wergeland, Welhaven, Asbjørnsen og Moe – og kirken – så aldri Norge fra kysten. Det ble samlet 112 menn på Eidsvoll bare fem år etter Vigens ferd: 57 embetsfolk, 37 (stor)bønder, ingen nord for Trøndelag (nordlendingene kom ikke frem i tide, noe som sier mye om infrastrukturen på den tiden), og ingen fiskere. Av de 13 kjøpmennene kan noen få sies å ha hatt noe med havet og fisken å gjøre. Jens Rolfsen var skipsbygger i Kristiansand, og Fredrik Meltzer ble overfiskevraker i Bergen på 1820-tallet. Den halvengelske John Moses fra Kristiansund var klart involvert i tørr- og klippfiskhandelen.

«Nasjonsmakerne fylte Folkemuseet med stabbur fra innlandet».

Prosjektet eller tragedien, for samer, tatere, finner, skøyere og fant, men også for kystkulturen, var at man skulle bli én nasjon, ett folk. Nasjonsmakerne fylte Folkemuseet med stabbur fra innlandet. Bunaden fra Sætersdal ble satt på sokkel, og historien om kanskje den viktigste delen av Norges historie, fisket, ble gjemt under den.

Historieskriving er en interessant kunst. Og denne er skrevet av et innlandshegemoni. Forteller man en historie ofte nok, blir det til slutt enn sannhet. Norske Wikipedia er en utmerket kilde til selektiv historieskriving. Den typiske fortellingen om blokadens konsekvenser er viderefortalt slik av en Wikipedia-forfatter:

«Blokaden førte dermed til både arbeidsledighet, dårligere økonomi og sult. Danmark hadde i 1735 innført monopol på korn for Norge. […] Mangelen på korn gjorde at man begynte å lage barkebrød i Norge, og det ble utstrakt hungersnød, spesielt i 1808–1809 og i 1812–1813. […] Henrik Ibsens berømte dikt fra 1861, Terje Vigen, handler om de norske forholdene under den britiske blokaden».

Kildene er sparsommelige og blir tvilsomt tolket. Diktet blir brukt som sannhet om «norske forhold». Leser man kildene det refereres til, står det om sult på «Østlandet», og om «barkebrød» på svenskegrensen. Kildene er greie i seg selv, men selv de har ingen omfattende beskrivelser av maten eller livet på kysten.

«Skoger ble ribbet for bark til barkebrød».

Et annet godt eksempel er fra Aftenposten. I ingressen under tittelen «Norges siste hungersnød» står det at «folk sultet til døde i åkrene, langs gater og veier, og til sengs. Skoger ble ribbet for bark til barkebrød. Hungersnød preget Norge i årene før 1814.» Artikkelen forteller om:

«Napoleonskrigene, en menneskelig katastrofe for store deler av Europa, rammet også Norge. […] Norge sto på terskelen til nødsårene, med sult og død som konsekvens. Et drama som noen tiår senere skulle danne bakteppet for Henrik Ibsens dikt Terje Vigen, utgitt i 1862».

Artikkelen er illustrert med Christians Kroghs berømte tegning av Terje Vigen, som sannhetsvitne om et land i sult.

Lokalbefolkningen på Sørlandet er stolte over å ha fått dette nasjonaleposet lagt til sin skrinne landsdel. Det er blitt brukt ganske mye krefter på å finne ut om Terje Vigen er bygget på en sann historie, og det finnes flere historiske modeller. Men også på Sørlandet er det enighet om et stort norsk vi med barkebrød som en felles nasjonal historie. Det er ingen som stusser ved Terje Vigens motiv.

«Hvorfor skulle den engelske marinen ønske å fylle fengselet med sultne bønder?»

En ting som konsekvent underkommuniseres, er sjørøveriet. I eposet blir helten mer enn urettmessig satt i «prisonen». Det er riktig at flere tusen nordmenn satt i engelsk fangenskap. Men hvorfor skulle den engelske marinen ønske å fylle fengselet med sultne bønder? Slik skriver en Wikipedia-forfatter på søkerordet «prisonen»:

«I perioden 1807–14 satt om lag 7000 dansk-norske borgere ‘i prisonen’, de fleste av dem var norske, skikkelsen Terje Vigen i det kjente diktet av Henrik Ibsen var blant dem».

Den litterære gestalt blir historisk faktum, som blir til banal nasjonalisme. Det var ikke sultne bønder på vei fra Danmark med noen sekker korn som fylte fengslene. Det var sjørøvere. Eller kapere, som de ble kalt, en virksomhet som skjedde med myndighetenes velsignelse. Det ble utstedt over tre hundre kaperbrev i perioden (et sertifikat som garanterte at de ikke ble straffeforfulgt i Norge). Og det var store båter med mange menn.

Virksomheten var en viktig del av krigen, og målet var å ramme Englands handelsflåte. Flere hundre skip ble kapret, og mange skippere gjorde seg rike hvis overfallet gikk bra. Det innebar imidlertid stor risiko, økonomisk for rederne, men særlig for de unge menn som var mannskap og ble sett på som krigsfanger og satt i elendige fengsler. Sett fra England er det nok som vi ser på somaliske sjørøvere i dag, selv om heller ikke engelskmennene var noe bedre. Francis Drake ble en adlet sjørøver.

De andre som ulovlig våget seg ut over Skagerak under blokaden, ser ut til å ha vært småskala smuglere. Unge fattige menn på jakt etter et varp – og sprit. I kildene som lokalhistorikere analyserer for å finne Terje Vigens modell, er ingen alene. Svend Hanssen – «Losen fra Haaø» – er den de fleste nevner. Han kjente Ibsen fra hans berømte ungdomstid som apotekerlærling i Grimstad. Fra venneforeningen Homborsund fyrstasjon beskrives det slik:

«Denne los-kjempen rodde en rekke ganger til Danmark etter livsviktig korn i årene 1807–1814, han ble selv tatt til fange av engelskmennene hele fire ganger, og flere av hans mannskaper ble sågar sendt til prisonen i England, slik diktet beskriver».

«Terje Vigen må ha vært en utrolig sterk mann».

kildene, derimot, seilte han: Han «afseilede den 23de Juli 1813 kl. 7 aften fra Nordstrand (på Jylland) med sin spridseil taklede baat». Under en sterk storm klarte ikke Svend Hanssen å holde kurs, masten ble ødelagt, og han ble fanget med mannskap og last. Han fikk imidlertid beholde «Flæsket, Mjøden og lidt Brændevin, og om Aftenen naaede ham hjem.»

Det står en bauta, som et gravsted, ved Fjære kirke over Terje Vigens heltedåd. Og mytiske menn er kraftige karer: «Terje Vigen må ha vært en utrolig sterk mann», konkluderer Torbjørn Wrålsen til Grimstad Adressetidene, som sammen med Morten Andvig testet ferden 200 år etter, og bare kom halvveis, med to mann, bedre utstyr, matpakke og følgebåt.

Norge er og var en fiskerinasjon, vår viktigste nærings- og ernæringsvei. Visst var det uår, og fisket slår ofte feil. Men sultet de langs kysten? En populær kilde, Johan Friedrich Winther, som ofte brukes for å belyse nøden i Nordland vinterhalvåret 1812, skriver: «De måtte livnære seg på fisk, malte fiskeben, agner, halm og desslike.»

De måtte altså leve av agn (blåskjell, småfisk, makrell, østers?) og fisk, som tydeligvis regnes i samme kategori som halm.

En artikkel om sulten i Nord-Norge fra Universitetet i Tromsø illustreres et maleri av Tor Edvin Strøm som viser en redd kvinne som holder rundt fire barn. Bak dem står et hjell fullt av fisk som henger til tørk. I artikkelen står det at det var bedre i Troms og Finnmark på grunn av pomorhandelen: «Her får de solgt tørrfisken og kjøpt kornet de trenger.» Det er noe som ikke rimer.

«Fiskerbonden reiste ut på fiskegrunnen i sesongen for å tjene penger til familien, på hverdagen rodde de «ut på seiegrunnen» for å fange hverdagsmaten».

Fattigfolkets matvaner har alltid vært lite beskrevet. Det finnes få kilder. De som er, viser naturligvis at man spiste det naturen har å gi, selv om det ikke er så enkelt. De fleste kulturer har en hang til å lage tabuer for det ene eller det andre.

Selv om norske tabuer ikke kan sammenlignes med jødedommens kosher, er det mye man ikke spiste. Arkeologiske undersøkelser av steinalderen konkluderer med at folk først og fremst levde av maten i fjæra. Fra senere tider ser det ut som om skjell mer ble sett på som agn, selv om østerseksporten var stor, og det kan være at flere fisketyper ble sett på som stygge og uspiselige.

Som vanlig blant selvbergende fattige hushold konsumerer man heller ikke «cash crops» selv. Produkter som kan selges gir viktig inntekt for å kunne kjøpe korn, verktøy og materialer. Den fattige befolkningen på Vega sov ikke i edderdundyner, for å si det slik. Slike samfunn var – og er – bare delvis integrert i pengeøkonomien.

Men av de 300 mulige fiskeslagene vi har i Norge, var mange del av matfatet. «Kokefisk» er et eldgammelt begrep på hverdagsmaten. Fiskerbonden reiste ut på fiskegrunnen i sesongen for å tjene penger til familien, på hverdagen rodde de «ut på seiegrunnen» for å fange hverdagsmaten («Eg rodde meg ut» er en av de få sangene som er skrevet med kystperspektiv, men man kan lure på om det også var diktet av en innlandsbonde. Det er vel tvilsomt at en kystfisker bruker stang?). Ikke så mye grønnsaker og frukt, men sunn og mettende mat.

«Man sitter ikke og sulter på enorme lass av protein».

Det ble fanget fersk hummer og østers til kontinentet, og enorme mengder tørr- og klippfisk til store deler av verden. Og fra Vigens Håøy var det stort laksefiske i perioden før krigen. Gjennom blokaden var jo det store problemet å få skipet varene til kontinentet, som altså er et økonomisk problem, ikke et ernæringsmessig. Å ikke spise maten selv hvis man sulter, kan ikke stemme. Man sitter ikke og sulter på enorme lass av protein.

Det finnes dokumenterte historier om folk som heller sulter enn å spise noe som de vanligvis ikke regner som mat, men det finnes også populære (vandre)historier om folk som overlever sult ved å spise opp dyrehagen, byens duer og til og med (med)mennesker. Det er mer enn rimelig å tenke at selv en sørlending kunne innta en kokt hummer når han ikke fikk solgt den til rikfolket, selv om de i smug ellers latterliggjorde rikfolkets smak. Kanskje til og med en østers. Fra bare Arendal, et steinkast fra Vigens Grimstad, ble det i 1806, rett før Terje rodde, eksportert 22 000 østers.

«Han fikk stokkfisk (tørrfisk) til frokost, lutefisk til middag og plukkfisk til aftens».

De som bodde langs kysten, spiste – naturligvis – maten som var i havet. Den beste kilden jeg har funnet, er Annechen Bahr Bugges prisverdige gjengivelse av Fredrik Grøns glitrende arbeid fra 1942. Et sted gjengis tilstanden langs kysten på Terje Vigens tid:

«Som et eksempel på fiskens betydning under vanskelige forhold, refererte Grøn til opplysninger fra Bodø i krigsåret 1810. En norsk offiser som arbeidet på festningen Hundholmen, skrev følgende i et brev til en venn: «Det er mangel på kjøtt med overflod av fisk». Han fikk stokkfisk (tørrfisk) til frokost, lutefisk til middag og plukkfisk til aftens. Offiseren mente at han ble mager av maten, «lett og smidig som en ål». (s 138)

Blokaden førte til et ensidig marint kosthold, men skal man først ha et ensidig kosthold, er sjømat av det bedre. Det er en lavkarbodiett med flerumettet fett, riktignok med manko på sukker og fiber, men folk har overlevd på det kostholdet i området i flere tusen år. For småkårsfolket på innlandet var historien en helt annen. For dem plutselig å finne nye energikilder når det daglige brød ble borte gjennom blokaden, førte til katastrofal matmangel.

«Den store fortellingen om nød og sult i ettertid er skrevet ut fra et innlandshegemoni».

Mine analyser ender ut i at Den store fortellingen om nød og sult i ettertid er skrevet ut fra et innlandshegemoni. I Den store fortellingen er det barkebrødet «nordmenn» overlevde på når de ikke hadde nok korn. Det har utviklet seg til en konkret fiskeblindhet:

NRK Sørlandet skriver om roerne Rolf-Erik Poppe og Axel Bjørkild som «gjenskapte Terje Vigens legende. De rodde fra Hirtshals i Danmark til Pollen i Arendal med en tønne fylt med korn». Lenger ned kan man lese: «Forespørselen kom fra Lars Fredrik Stuve, administrerende direktør i Felleskjøpet.» På bildet står han faktisk på brygga med matfatet under seg, mens han ifølge NRK «ønsker å sette søkelyset på matberedskapssituasjonen i Norge.»

«Søker du «italian recipies sardines», får du hundrevis av treff. Søker du etter norske oppskrifter eller «norwegian recipies» på kolmule, sil eller brisling, finner du én».

Det er ganske sannsynlig at historieskrivingens innlandsdominans er en vesentlig årsak til at nordmenn fortsatt ikke er fiskegourmander. Det er stas å være gjest på Matfestivalene i Stavanger eller Ålesund, men de fantastiske nye veiene til Østlandet brukes ikke til å frakte sjømat. Fiskenæringen sysselsetter mange, men Norge er forblitt et land der fisken regnes som vare, som næringsvei og sysselsetting. Et eklatant eksempel er at det heter «Landbruks- og matdepartementet» og «Nærings- og fiskeridepartementet». Mat er melk og brød, kjøtt og ost.

Det fortelles gjennom smaksforskning at tobis (sil) er en god matfisk, og det fiskes mellom 20 og 100 tusen tonn i året. Men selv fiskeinteresserte nordmenn kan ikke navnene på de ulike artene innen silfamilien. Kolmule kamufleres under navnet «hvitlaks», som du kan lese i små bokstaver på pakken med fiskekaker. Men skal du ha fersk sil, brisling eller kolmule, må man til Stavanger eller Bergen og stå på kaia de rette dagene i året. Ellers må du kan kjøpe den som frossen «agnfisk», som delikatessen brisling også kalles.

Søker du «italian recipies sardines», får du hundrevis av treff. Søker du etter norske oppskrifter eller «norwegian recipies» på kolmule, sil eller brisling, finner du én. Søker man på den norske siden «tradisjonsmat», dukker det opp flere hundre oppskrifter på lefse, spekemat, sodd og ysteprodukter. Fra et av landets viktigste fiskeområder, Troms, finner du Kjøttrull, Jønnebrød fra Måselv, Svartkake, Elghakk, Rabarbrasuppe, potetsuppe, blåbærgrøt og Vassgraut (!). Det er bare fra Møre og Rogaland man finner flere fiskeretter.

«Det er litt pinlig at når nordmenn endelig fikk opp øynene for en ny måte å spise fisk på, sushi, kommer moten fra USA».

Norsk sjømatproduksjon har aldri sett Norge som et forbrukermarked, slik landbruket gjør. Norge er, sett fra fiskeriene, et lite og komplisert marked med lav etterspørsel. Det er mye lettere med en enkelt oppkjøper i Nederland som tar seg av tusener av tonn, nå som den gang. På Terje Vigens tid var det de beste varene som ble solgt ut. Den beste kvaliteten på tørrfisk ble for eksempel kalt «Hollender-rundfisk». Den dårligste bla kalt «Utskudd-rundfisk», og gikk til lokalbefolkningen. Nå spiser hollenderne opp all vår matjessild.

Det er også litt beskjemmende at maten fra Norges nest største eksportnæring, og som vi nettopp skal leve av etter oljen, knapt spises av oss selv, som gourmet- eller tradisjonsmat, slik klipp- og tørrfisk fra Lofoten spises i Spania, Portugal eller Brasil.

Det er litt pinlig at når nordmenn endelig fikk opp øynene for en ny måte å spise fisk på, sushi, kommer moten fra USA. Det aller mest besynderlige er at den matkulturen vi ser mest opp til, den italienske, har så ekstremt mange gode fiskeretter, og at vi er så kulinarisk usikre at vi ikke kan ta til oss sildebord fra Sverige eller høye smørbrød fra Danmark.

Norsk historie sett fra kysten

Norsk historie bør skrives på nytt sett fra kysten. Terje Vigen bør undervises sammen med advarsler, matkultur og kildekritikk.

Vår forståelse av matsikkerhet og selvberging er fullstendig på jordet – bokstavelig talt. Diskusjonen omkring selvbergingsgrad er en utmerket anledning til å se mot havet, der den nydelige maten finnes i store mengder. Vi er mer enn selvforsynt med mat.

For 25 år siden ble det brukt ti ganger så mye penger på markedsføring for kjøtt overfor norske forbrukere, som fisk. Det er ikke endret. Den gangen var det ikke engang ferdigpakket ferskfisk å få kjøpt. Men distribusjonen er ikke en konspirasjon fra Senterpartiet. Tvert imot. Det var Tine meierier som sørget for Salma, og ga et vesentlig bidrag til å distribuere fisk til innlandet.

For 25 år siden foreslo jeg at landbruket bør overta distribusjon av fersk fisk i Norge. Det var ikke en spøk da, og det er det ikke nå. De er mye flinkere til å pakke, distribuere og markedsføre overfor norske forbrukere enn fiskeindustrien. Når man kan selge ufisken breiflabb til fem hundre kroner kiloen, er det ingen grunn til at tobis og brisling skal gå til agn eller fôr.

Gi meg noen millioner

For oss som ikke gidder kaste bort tiden på å søke Forskningsrådets politiske overbyråkrati, søker jeg med dette midler fra noen rike og stolte fiskeprodusenter med glede for mat, til å forske på norsk sjømatnærings historie.

Gi meg noen millioner, så skal jeg skaffe et lag av forskere, markedsførere, ernæringsfolk, (landbruks)økonomer og gourmeter for å undersøke de ulike mulighetene for å øke salg og bevissthet rundt vår viktigste (er)næringsvei.

Men hvis det ikke koordineres med et genuint ønske om å tjene penger i det norske markedet, er det liten vits i. Det er veldig mye penger å tjene, men da må fiskeren samarbeide med bondens evne til å tenke langsiktig. Det ville selvfølgelig vært en fordel å ha den mette og selvtilfredse dagligvarebransjen med på laget. De kommer uansett til å aldri gi seg på pris.

Referanse:

Artikkelen er publisert som essay i Morgenbladet 21. august 2020.

Tekst: Professor Runar Døving, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.

Foto: Sild er også mat, ikke bare en vare, fastslår Runar Døving. Fotograf: Uwe Kils. CC BY-SA (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/).

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *