Bakgårdsballett i regn

For noen dager siden så jeg en video av  en 11 år gammel nigeriansk gutt som danset ballett, på sementgulvet til en bakgård.  Det regnet og han var uten sko.  Anthony Mmesoma Madu er så glad i det han gjør at intet annet betyr noe.  Da videoen gikk viralt og han ble intervjuet, forklarte han at «følelsen som kommer over meg er som om jeg drømmer».

For noen år siden arbeidet jeg med Wendy. Hun kom fra en liten by i Kina, hvor familien og naboene i lang tid hadde spart opp for å kjøpe henne en flybillett til Vancouver.  Hun landet med en liten ryggsekk som hun låste inn i en oppbevaringsboks, tok bussen ned til byen hvor hun gikk fra butikk til butikk og fra restaurant til restaurant på jakt etter arbeid. Med en restaurantjobb finansierte hun skolepenger og leveomkostninger for en bachelor, og hele tiden sendte hun penger hjem. Og hun fortsatte på samme måte. Etter bacheloren ble det en master, deretter en PhD. 

Det er mange som Wendy og Madu, som er kjempedyktige, drømmer om å gjøre noe spesielt, og som gir alt for å gjøre det.  Og i dag har jeg sett mange. I dag har jeg sittet hele dagen og lest igjennom motivasjonsbrev fra søkere til Kristianias studiestipender.

Kristiania er en ideell stiftelse, altså en organisasjon uten eiere med et ideelt formål. Kristiania er hverken eid av private eller av det offentlige, og har derfor hverken politikere, byråkrater eller investorer som drar i tråder. Kristiania styres ene og alene etter sitt hundre år gamle ideelle formål, å gi så mange vi kan en mulighet til en utdannelse av den beste kvalitet.  

Men siden vi ikke lar noen få trekke i trådene, får Kristiania heller ikke full finansiell støtte fra noen.  Derfor må Kristiania ta betalt. Skolepenger har noen gode sider ved seg, det gir svært dedikerte studenter.  De har fått muligheten til å gjøre en drøm til en virkelighet, og de tar den. Men selv om du kan lage et regnestykke som viser at merkostnaden ved en bachelor på Kristiania er under en cappucino om dagen på Espressohuset i tilbakebetalingsperioden, så er det ikke alle som kan klare det. Noen får ikke lån og stipend fra Lånekassen, mens for andre kan sosiale grunner legge finansielle hindringer. 

I juni etablerte derfor Kristiania en studiestipendordning, og lyste ut 20 stipender som dekker alle skolepenger for et fullt studium.  Ti av stipendiene var til kvinner som ønsker å å ta en teknologiutdannelse på Kristiania, og her fikk vi over 60 søknader. Og jeg ble blåst av stolen da jeg arbeidet meg igjennom motivasjonsbrevene til søkerne.  Dette var overbevisende, og noen ganger både sterkt og rørende.  Og svært motiverende.

Her er kvinner som er drevet fram av en dyp interesse for faget, som i fritiden lærer seg Python, CSS, C, HTML, C#, og Java, som deltar aktivt på utvklingsplatformer, discord-channels,  teknologimeetups, konferanser og workshops, JavaBin, JavaZone++, eller har som hobby å bygge stasjonære datamaskiner fra bunnen. 

Her er kvinner som ønsker å bidra til forandring og positiv utvikling,  Kvinner som sier at dersom man ønsker seg forandring må man bidra selv, og som ser teknologi som en driver for endring. 

Her er kvinner fra alle hjørner av Norge, og innvandrere fra mange hjørner av verden.  Kvinner som ønsker å være den første i sin familie som tar en mastergrad.  Kvinner som i tillegg til gleden over faget ønsker å  være rollemodeller i sine familier, for jenter med minoritetsbakgrunn, for alle kvinner som har lurt på om teknologi er fag for dem, eller for andre mødre, for å  vise at det å ha et barn ikke er en barriere, men en motivasjon.

Her er kvinner som har kjempet mot andres forventninger om veivalg, som ønsker å investere sin energi på det som er meningsfullt for seg, som har følt seg som en fugl i bur, men som sier at dersom de ikke blir hørt, må de “bare rope høyere”.  

Her er kvinner som drømmer om å kunne vise kvinner, uansett alder, at det aldri er for sent å velge en retning innenfor teknologi. Som engasjerer seg for likestilling i IT bransjen og i foreninger og nettverksorganisasjoner som “Women in Tech”, “Girl Geek Dinners” og “TENK”. Som egentlig har så mye til felles med elleveårige Madu som sier at “Når folk ser ballett, tror de det bare er for jenter.  Hvordan jeg vil at de skal se meg er at når jeg danser, vet de at det er en mannlig ballettdanser.»

Videoen skaffet Madu et stipend ved American Ballet Theatre i USA. Han er langt fra det eneste talentet i Leap of Dance Academy, en liten tropp med tolv ivrige barn, men han er den som ble sett og fanget opp, litt tilfeldig. Slik er det. Jeg skulle ønske vi hadde seksti stipender å gi bort for kvinner på teknologifag på Kristiania, i stedet for ti.  De fortjener det, alle sammen. 

Twitter https://twitter.com/LeapOfDanceAca1

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *