Det karbonindustrielle kompleks

KOMMENTAR: Ketil Raknes om klimautfordringen

I begynnelsen av januar 2013 fikk jeg en telefon fra Statsministerens kontor. På det tidspunktet var jeg statssekretær for SV i Miljøverndepartementet. Den som ringte, kunne fortelle at det nærmet seg NHOs årskonferanse, og statsministeren ville gjerne servere en godbit til norske næringslivsledere i talen sin.

Ideen var at Jens Stoltenberg skulle lekke nyheten om at Norge nå skulle åpne for oljeboring i områdene rundt Jan Mayen.

Jeg ymtet frempå om at jeg ikke syntes det var en veldig god idé, men min regjeringskollega repliserte at «jeg skjønner hva du sier, men du vet like godt som meg at denne saken allerede er tapt».

Den som ringte, hadde helt rett. Vi var i sluttforhandlingene om åpningen av Barentshavet sørøst, og for første gang på 20 år skulle nye områder på norsk sokkel åpnes for oljevirksomhet. Internt i regjeringen var SV i mindretall, og nå handlet det om å redde stumpene.

Bare å skalke lukene

Å være miljøverner i norske regjeringer har alltid vært en hobby for spesielt interesserte.

Man kan få gjort mye fornuftig på klassisk naturvern som nasjonalparker og artsmangfold, men når det gjelder den viktigste kampen om å redusere Norges CO2-utslipp, er det bare å skalke lukene og vente til man blir overkjørt av det karbonindustrielle kompleks.

SV klarte til slutt å stoppe letingen rundt Jan Mayen, men Barentshavet sørøst ble åpnet til stor applaus fra industrien.

Noen ganger kan det være nyttig å se egne erfaringer med et friskt blikk utenfra. Tidlig i 2020 kom den amerikanske statsviteren Matto Mildenberger med boken Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics.

Mildenbergers utgangspunkt er å forklare hvorfor så mange land sliter med å vedta en effektiv klimapolitikk til tross for at problemet er tverrpolitisk anerkjent og godt vitenskapelig dokumentert.

Tette bånd

Svaret ligger i det Mildenberger kaller «den doble representasjonen til karbonforurenserne».

I svært mange land vil de være tette bånd mellom fagbevegelsen og det sosialdemokratiske partiet og mellom det konservative partiet og næringslivsinteressene. I Norge er disse interessene representert ved LO og NHO, som uten tvil er de to mest innflytelsesrike interesseorganisasjonene i Norge, og de har tette historiske bånd til henholdsvis Ap og Høyre.

Bokens kapittel om Norge konkluderer med at norske miljøtiltak har liten effekt på Norges CO2-utslipp fordi NHO, LO, Ap og Høyre alltid har blokkert forslagene som setter både olje- og gassindustrien og den landbaserte industrien under press og tvinger frem miljøvennlig omstilling og nedgang i de nasjonale utslippene.

Denne tverrpolitiske enigheten mellom Norges to mektigste interesseorganisasjoner og Norges to mektigste partier er grunnen til at alle grønne partier vil mislykkes i norske regjeringer – uavhengig av farge. Eller sagt i Mildenbergers mer akademiske språkdrakt «green parties do not disrupt the logic of double representation».

Den mest miljøvennlige regjeringen

Det eneste unntaket fra denne trenden er Bondeviks sentrumsregjering, som fremheves som den mest miljøvennlige regjeringen i Norge noensinne. Det unike med Bondeviks regjering var at den manglet tette bånd til NHO og LO og dermed sto friere til å fremme en uavhengig klimapolitikk.

Under sentrumsregjeringen ble det for første gang lagt frem forslag om en CO₂-avgift som ville ramme både oljeindustrien og den landbaserte industrien. Men det tok ikke lang tid før det karbonindustrielle komplekset, anført av Høyre, Ap, LO og NHO, slo tilbake.

Planene om høy CO₂-avgift ble skrinlagt, og Bondevik ble den første statsministeren i verden som gikk av på en miljøsak da han nektet å gå med på å bygge gasskraftverk som ville øke Norges CO₂-utslipp betydelig.

Gal analyse

I sin selvbiografi lanserte Jens Stoltenberg en spenstig teori om maktforholdene i det norske samfunnet.

Han viste til at den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower i sin avskjedstale i 1961 advarte om at det amerikanske demokratiet var truet av makten til et stadig voksende militærindustrielt kompleks. I Norge mente Stoltenberg at han så konturene av et miljøindustrielt kompleks som han beskrev som et «interessefellesskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen». Disse var ifølge Stoltenberg pådrivere for dyre og ineffektive miljøtiltak som påførte skattebetalerne unødvendige byrder.

Mildenbergers bok er en nyttig påminnelse om hvor gal denne analysen er. Han beskriver det vi kan kalle et kabonindustrielt kompleks som holder energi- og miljøpolitikken i et jerngrep, og effektivt forhindrer miljøtiltak som påfører industrien kostnader.

Forbrukerne må betale

Kostnadene ved klimapolitikken skyves dermed over på forbrukerne i form av miljøavgifter og i dyre satsinger på å utvikle fornybar energi, mens makten og ikke minst utslippene til den karbonintensive industrien endrer seg lite.

Krisepakken som nå kommer til norsk oljeindustri, er et godt eksempel på denne dynamikken. Norge har i dag verdens høyeste støtte pr. innbygger til fossilindustrien, foran Australia. Etter krisepakken vil denne støtten bli enda høyere.

I Riksrevisjonens gjennomgang av Norges klimapolitikk i 2010 var konklusjonen at hverken CO2-avgiften eller kvotesystemet har bidratt nevneverdig til å redusere karbonintensiteten i norsk økonomi. Mellom 1990 og 2018 har norske CO2-utslipp økt med 1,1 prosent. I den samme perioden har utslippene fra olje- og gassnæringen økt med 73 prosent og utgjør nå den største kilden til norske CO2-utslipp.

Målet er at Norge innen 2030 skal redusere CO2-utslippene med mellom 50 og 55 prosent sammenlignet med 1990. Hvordan man skal få det norske karbonindustrielle komplekset med seg på denne reisen, er rett og slett veldig vanskelig å se for seg.

Økonomisk naivitet

Mildenbergers poeng er at mye klimapolitikk er drevet av økonomisk naivitet. Økonomer tror at dersom prisen på utslipp av CO2 bare blir høy nok og vi får et effektivt kvotesystem, vil markedet ordne resten.

Det økonomene glemmer, er at politikk handler om makt. Så lenge den karbonintensive industriens makt ikke endrer seg, vil den blokkere alle tiltak som setter en riktig pris på utslipp.

Dermed er det nasjonalt og ikke internasjonalt de viktigste slagene i klimapolitikken står. Resultatene av internasjonale forhandlinger vil bare speile maktforholdene i de statene som inngår avtalene.

Eller sagt med Mildenbergers ord «ambitious carbon pricing policies will not pass until carbon polluter influence is weakened».

Referanser:

Mildenberger, Matto (2020): Carbon Captured. How Business and Labor Control Climate Politics. MIT Press.

Denne artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 31. mai 2020 under vignetten «På en søndag» (og i ap.no dagen før).

Foto: Johan Sverdrup-feltet, som er Norges tredje største oljefelt, åpnet 7. januar 2020. Illustrasjonsbilde. Foto: Equinor.

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.