Sultne bønder spiser ikke fisk

Plukker østers i fjæra. Illustrasjonsbilde. Photo by Charlotte Coneybeer on Unsplash.

Terje Vigen var en dust. Hvorfor ro over Skagerak etter korn, når man kan plukke østers i fjæra?

KOMMENTAR: Runar Døving om selvforsyning av mat

Av alle merkelige reflekser i koronaens tidsalder er selvforsyning. Hovedstaden har alltid vært navlebeskuende nærsynt, og i krise tydeligvis innlandsblind.

Norges redaktører sender naturaliserte Oslo-journalister til bygda for å intervjue en sint bonde: Matpakkeberedskap: Kornlagre nå! Kraftforprisene går opp. Melk og brød! Vi sulter. Vi må ro til Danmark!

Må legge skylda på Ibsen

Vi bør imidlertid legge skylda på Ibsen som klarte å dikte slikt tant.

En sulten mann, som bor ytterst på en øde ø, ror ikke langt av sted for korn når han kan stikke fiskeredskapet rett i vannet, om han er aldri så underlig.

Man må være innlandsbonde for å ikke forstå skillet mellom sult og fattigdom. Hvorfor ikke vest- og nordlendinger har fått fjernet dette eposet fra kanon er ironisk trist. En fiskarbonde bryr seg ikke om korn. Proteiner smaker bedre, metter bedre og er bedre for helsa.

Ibsen var som alle mektige representanter for Norge på den tiden, og i all tid etter, en slik innlandsbonde. Mat er jur og korn, basta! Melk og det daglige brød.

Kulinariske komplekser

Det henger sammen, mellomleggspapiret og norsk innlandsromantikk. Hvis Tidemand og Gude noen gang så saltvann var det innerst i fjorden. Og slik har fiskerinasjonen forblitt.

Fisk regnes som vare, ikke som mat, og sorteres som næringsvei. Det heter Landbruks og mat-departementet. Fisk og kyst. Det er ikke tilfeldig at matpakka ble oppfunnet i Sigdal.

Det er ikke bare i Norge folk har innlandsprovinsielle kulinariske komplekser: Hermetix, fiskehandleren i Asterix, som bor i den lille gallerlandsbyen ved kysten, henter fisken sin fra Paris! Det tar en uke. Fint skal det være, lukte hva det lukte vil.

Nærsynte byforbrukere

Jeg måtte til en øy i Karibien for å forstå hvor nærsynte byforbrukere kan bli: To unge damer står med en boks ananas i butikken og klager i fistel over de økte matvareprisene etter at valutaen devaluerte. Who’s to blame! På stranda utenfor dyrket de grapefrukt for å holde stranda på plass. «Betal dyrt, dustedamer», tenkte jeg.

Importert ananas skal det være, om det så bugner med mango og alskens tropiske frukter utenfor.

Men jeg var like byblind selv, og måtte til Tatrafjellene for å forstå hvor gode varer vi har i Norge. På høyfjellshotell serverte mine polske venner stolt brisling. Jeg var 25 år og ranet fra den største kulinariske lykke, til 19.90,- på Rema.

Norges kulinariske gåte

Fisk er Norges kulinariske gåte. Det er som om italienere skulle rynke på tunga av sin ost eller skinke.

Det er forståelig at den fattige kolonien Norge fikk eksportert godsakene til de rike på kontinentet, og lokalbefolkningen trodde de solgte agn. Da Terje Vigen ble skrevet, var Norge storeksportør av østers.

Men at nordmenn, 200 år etter, en nasjon av stormannsstolthet, og forestilt medlemskap i Bocuse d’Or, ikke mener vi har den beste maten når vi faktisk har det, det er gåten.

Vi skryter av verdens beste, rikeste, likeste land, men selger beskjemmet brisling under middelhavsnavnene «sardiner» og «ansjos», og foretrekker spagetti fra Italia. Parmesanost, med hint av oppkast til 500 kroner kiloen kan vi raspe på durumhvete. Fint skal det være. Nam: Grøt al dente!

Svenskene spiser sin sild med glede og smaksløker

Lefsa til taco skal lages av mais. Og så regner vi maismel inn i regnestykket for selvforsyningsgrad! Hva skal man med maislefse, bønner og Corona-øl, når man har brisling i potetlompe og pils? Halv pris, kort reist, dobbelt godt.

Klaus Mittenzwei ved Nibio og Eirik Romstad ved Universitetet på Ås kom i Dagens Næringsliv nylig med det glitrende forslaget å slå sammen Norge og Sverige (i det minste beredskapsmessig).

Svenskene har korn så det holder, vi har fisk. De spiser sildefiskene med glede og smaksløker. Kanskje vi kan lære.

Referanse:

Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Morgenbladet 8. mai 2020.

Da Terje Vigen ble skrevet, var Norge storeksportør av østers, skriver Runar Døving. Han mener det er en gåte at nordmenn ikke forstår at vår fisk og sjømat er verdens beste mat.

Tekst: Professor Runar Døving, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *