Koronakrisen har tatt supermakten USA med buksene nede

USAs møte med koronakrisen er fortellingen om et dysfunksjonelt politisk system som ikke klarer å ta vare på sin egen befolkning.

KOMMENTAR: Ketil Raknes om USA

Koronapandemien blottlegger nådeløst svakhetene ved mange politiske systemer. Illustrasjonsbilde. Photo by Martin Sanchez on Unsplash.
Koronapandemien blottlegger nådeløst svakhetene ved mange politiske systemer. Illustrasjonsbilde. Photo by Martin Sanchez on Unsplash.

8. juli 1853 seilte en flåte med amerikanske krigsskip inn i havnen i Tokyo under ledelse av Matthew Perry. Med seg hadde Perry et brev fra den amerikanske presidenten, der han krevde at japanerne måtte åpne havnene sine for amerikansk handel.

På vei tilbake skjøt flåten til Perry flere salver i luften, slik at drønnet kunne høres over hele Tokyo. Japanerne ble ikke bare redde, de ble fullstendig ydmyket.

De så på seg selv som en overlegen kultur med et overlegent politisk system, men nå hadde et par kanonbåter rasert selvbildet. Æreskultur og samuraikodeks hjalp ikke i møtet med moderne vitenskap og teknologi.

Et dysfunksjonelt politisk system

Allerede for to uker siden stilte historikeren Anne Appelbaum spørsmålet om koronakrisen vil påføre amerikanerne et like stort sjokk som de selv påførte japanerne i 1853.

Appelbaum skrev at epidemier forteller oss noe om den underliggende sannheten om de samfunnene de påvirker.

USAs møte med koronakrisen er fortellingen om et dysfunksjonelt politisk system som ikke klarer å ta vare på sin egen befolkning.

En nasjonal ydmykelse

Den føderale responsen har vært vaklende og amatørmessig, og Trump topper det hele med sine stadig mer bisarre pressekonferanser der han langer ut mot mediene, WHO og landets guvernører.

USA har nå det høyeste antallet døde og smittede av koronaviruset i hele verden. Når man ser på antall døde i forhold til innbyggertallet, er det enda et stykke igjen til land som Spania og Italia. Samtidig har epidemien ennå ikke fullt ut nådd de fattigste og mest sårbare delene av USA i Sørstatene og Midtvesten.

Alt tyder på at håndteringen av krisen vil bli stående som en nasjonal ydmykelse for amerikanerne.

Kina har ingenting å skryte av

Dermed utfordrer krisen det nasjonale selvbildet og USAs posisjon i verden. Amerikanerne er vant til å se på seg selv som verdens mest effektive og teknologisk avanserte nasjon.

Derfor gjør det vondt når autoritære kinesere lanserer globale PR-kampanjer for sin egen håndtering, mens amerikanerne har mer enn nok med å redde seg selv.

For all del, Kina har ingenting å skryte av. Hadde viruset oppstått i et velfungerende demokrati, hadde vi trolig unngått en global katastrofe. Kinas undertrykking og sensur er hovedårsaken til at utbruddet kom ut av kontroll.

Mer opptatt av PR enn liv og helse

Det mest skremmende ved USAs håndtering er at den har sunket ned på Kinas lave nivå. I likhet med Xi Jinping har Trump vært mer opptatt å kontrollere PR-effekten av krisen enn å prioritere egne borgeres liv og helse.

Hvordan skal amerikanerne takle at andre nasjoner takler krisen bedre enn dem selv? Kan man opprettholde selvbildet som verdens beste og mektigste land når landets politiske ledelse og institusjoner nærmest kollapser i møtet med et virus? Er det bare Trump som er problemet, eller stikker det dypere?

Statens styrke og borgernes tillit

I den deprimerende konkurransen om hvem som i størst grad klarer å ta vare på egne borgere, er det statens styrke og borgernes tillit til myndighetene som er avgjørende.

Derfor er det ikke overraskende at mange skandinaviske land, sammen med Tyskland, New Zealand, Sør-Korea, Singapore og Taiwan, trekkes frem som land som håndterer utbruddet godt.

I Norge er det den hyperkompetente kunnskapsstaten som viser seg frem med all sin styrke.

I norske nyhetssendinger har det aldri vært større tetthet av helsebyråkrater med doktorgrad og god formidlingsevne. Dette, kombinert med en sterk tillitskultur der folk stoler både på hverandre og anbefalingene fra myndighetene, gjør den norske responsen effektiv.

Les også: Hvordan forberede oss på sorte svaner?

Politisk utnevnte ledere

Kontrasten til USA er slående. Der må landets fremste fagfolk kjempe seg frem i konkurranse med et betydelig antall inkompetente, politisk utnevnte ledere.

Der den norske staten fremstår som handlekraftig og sterk, virker den amerikanske forvirret og svak.

Trump lever opp til skribenten P. J. O’Rourkes gamle vits om at «the Republicans are the party that says government doesn’t work and then they get elected and prove it».

Den amerikanske statens svakhet er ikke bare Trumps feil, men henger sammen med en lang tradisjon for at amerikanske presidenter har litt for frie tøyler til å omgi seg med inkompetanse.

Tidlig på 1800-tallet utviklet USA en tradisjon for at den innkommende presidenten kunne dele ut jobber i statsadministrasjonen til venner, slektninger og støttespillere.

Korrupsjon med dødelige effekter

Dette ble kjent som det «the spoils system», som stammer fra uttrykket «to the victor belong the spoils». Det vil si at den som vant valget, også vant retten til å fordele godene blant sine støttespillere.

Dette systemet førte til mye korrupsjon og hadde også dødelige effekter. I 1881 ble president James Garfield drept av en forvirret støttespiller som mente han fortjente å bli utnevnt som diplomat for å ha støttet Garfields presidentkampanje.

Systemet ble etter hvert reformert, og USA fikk, som mange andre demokratier, en statsadministrasjon der utnevnelser var basert på evner og ikke bekjentskaper og kontakter.

Profesjonelle byråkrater tilsidesettes

Samtidig beholdt USA en usedvanlig stor andel politiske jobber. En innkommende administrasjon har ansvar for rundt 4000 posisjoner i den amerikanske staten.

Hvis den innkommende presidenten er dyktig og har dyktige allierte, kan dette gå bra.

Men ofte fører det til at mange mennesker med feil kompetanse får for stor innflytelse på bekostning av profesjonelle byråkrater.

USAs katastrofalt dårlige kriserespons forsterkes av at viktige posisjoner i byråkratiet står tomme, at demotiverte folk slutter, og at de som ikke er lojale mot Trump, får sparken.

Vanstyre og vennetjenester

Situasjonen i USA kan sammenlignes med at onkelen din som alltid snakker for høyt og for mye i familieselskapet, plutselig skal lede Helsedirektoratet, mens den inkompetente fetteren din får ansvaret for Folkehelseinstituttet.

Ingen er utnevnt fordi de er flinke, men de har gitt mye penger til valgkampen og har gode kontakter inn i regjeringen.

I USA sitter nå Trumps svigersønn, Jared Kushner, med en egen innsatsgruppe for bekjempelsen av koronaviruset. Denne gruppen består av Kushners allierte i Det hvite hus og utvalgte venner fra privat sektor.

Kushners eneste kvalifikasjon i livet er at han er født rik og har giftet seg rik. Det eneste Kushner har bidratt med så langt, er å skape kaos i kommandolinjene i Det hvite hus.

Svekker statens handlekraft

Koronakrisen viser at det amerikanske systemet med høy andel politiske utnevnelser svekker den amerikanske statens handlekraft og gjør døren vidåpen for korrupsjon, vanstyre og vennetjenester.

Med Trump i sjefsstolen er svakhetene i dette systemet blitt mye tydeligere.

Mange antok at Trump ville bli temmet av kompetansen i embetsverket, men det motsatte har skjedd.

Siden presidenten utnevner de fleste rundt seg, er det han som dominerer embetsverket. Dermed må USAs fremste ekspert på smittevern, Anthony Fauci, lide seg gjennom pressekonferansene med Trump med bøyd hode.

Her må han høre på de villeste konspirasjonsteorier og forsiktig kommentere Trumps hobbyforskning om malariamedisin som mirakelkur mot korona. Han vet at hvis han ikke holder seg inne med presidenten, får han sparken.

Bittert og langvarig oppgjør

At rundt 4000 mennesker kan skiftes ut når man skifter president, fører også til at viktig kompetanse og institusjonell læring går tapt når nye presidenter kommer.

Magasinet Politico hadde nylig en sak der de viste hvordan en rekke planer for å forhindre pandemier de siste 20 årene hadde blitt «lost in bureacracy». Alle de nye som kommer inn, er opptatt av sine egne prosjekter og karrierer og er lite opptatt av fornuftige ting som forgjengerne har gjort.

Hva som kommer etter korona, er det ingen som vet. Men epidemien blottlegger nådeløst svakhetene ved mange politiske systemer.

Den amerikanske styringskrisen kommer på toppen av andre problemer, som mangelen på et offentlig helsevesen, eksploderende ulikhet og økende polarisering. Dermed kommer oppgjøret om korona til å bli bitrere og mer langvarig i USA enn i andre land.

Resultatet av den krangelen vil avgjøre om USA har en fremtid som supermakt.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 19. april 2020 med overskriften «Imperiet vakler».

Koronapandemien blottlegger nådeløst svakhetene ved mange politiske systemer. Illustrasjonsbilde. Photo by Martin Sanchez on Unsplash.

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

3 Comments on “Koronakrisen har tatt supermakten USA med buksene nede”

  1. Pingback: Donald Trumps politiske kompass - Kunnskapsmagasinet

  2. Pingback: Historien om amerikansk rasisme er til å miste pusten av - Kunnskapsmagasinet

  3. Pingback: Lyst til å forstå mer av presidentvalget i USA? - Kunnskapsmagasinet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *