Gi bort rikdommen

KRONIKK: Runar Døving om arv

Man kan si mye om måten USA organiserer sitt samfunn skattemessig, men de har en imponerende tradisjon for filantropi.

Det er sosialt vanskelig å være rik i Norge. Rikdom, særlig når den har kommet i hende i form av arv, diskvalifiserer gjerne den rikes politiske argumenter. Jonas Gahr Støre blir både trakassert i de rikes kollegium, og mistenkeliggjort som sosialdemokrat. Det er ikke rart de fleste holder seg unna den offentlige debatt – penger snakker jo godt for seg uansett.

Dissingen av de rike er ganske paradoksal. De rikes kapital har enorm betydning for samfunnets drift, og gagner samfunnet langt mer enn samfunnets politiske hegemoni; Den store velstående middelklassen som vant de nyrikes boliglotto, fortsetter å sylte sine penger i hytte og hus til seg og sine barn.

Middelklassen svikter

Denne dominerende klasse viser også liten interesse for det kapitalistiske moralske ansvar det er å ta økonomisk risiko gjennom aksjer, og liten vilje til filantropi i større skala enn en hundrelapp i måneden til Redd Barna.

Men. Hva skal man så bruke sin rikdom til når man forlater denne jord? Du kan ingenting ta med dig dit du går. Der skiller de amerikanske rikingene seg betydelig fra de norske.

Andrew Carnegie, en av historiens største filantroper, skrev The Gospel of Wealth, et manifest for den filantropiske plikten. Hans første tese var å bruke en tredel av livet til å lære mest mulig, en tredel til å tjene mest mulig penger og den siste tredelen til å gi bort mest mulig – noe han også gjorde!

Veldedighet er naturligvis et tveegget sverd i en sosialdemokratisk stat som Norge, fordi de rike får anledning til å ta langt større og flere beslutninger. På den ene siden undergraves de demokratiske institusjonene med at noen får bedre utdanning, eller kan bestemme hvor skulpturparken skal ligge.

Arveskifte er viktig

På den andre siden er Norge en kapitalistisk stat. 75 milliarder kroner overføres gjennom arveskifte årlig. Dette er penger som er helt nødvendig for frivillige organisasjoner. Venstresidens avvisning av disse pengene er ikke effektiv politikk.

I USA er testamentariske gaver noe som holder samfunnet oppe. Ser man på amerikanske nekrologer er det tydelig at denne holdning ikke bare gjelder de rike. «Give back» eller «Give according to your budget», er en kulturell norm, og det er elementært å hjelpe sitt nabolag. Mulighet til filantropi er en skala – alle kan gi. Men de rike må gå foran. De må vise middelklassen at de kan og vil delta.

Skal man argumentere for lave skatter, slik eksempelvis Stein Erik Hagen eller Olav Thon gjør, må man også vise at man er villig til å «gi tilbake». Dette burde være allmenn etikk. Med noen unntak, som familien Møller i Oslo og Mohn i Bergen, viser Norges økonomiske elite liten vilje til å hjelpe sitt nabolag. Snarere forsøker den å omgå enhver arvebeskatning for å gi alt til sine barn eller videreføre økonomisk drift.

Carnegies andre tese er nettopp at det å gi alt til barna er en dårlig ide. Han skriver at arv er en misforstått hengivenhet. Carnegie mener at man til sine nærmeste kun skal gi moderate mengder. Store formuer gjør mer skade enn godt: «Den kloke mannen vil innrømme for seg selv at det ikke handler om velferden til barna, men om familiestolthet.»

Gi så det monner

På grunn av denne «Carnegie-effekten» er USA derfor blant de landene som har størst skatter på eiendom og arv. At de rikeste skal betale arveavgift faller amerikanerne naturlig, på grunn av den sterke filantropiske tradisjonen. At barn av rike ikke er egnet til å forvalte rikdom viser seg også å være statistisk korrekt i Norge.

Å gjøre alt for å omgå beskatning er forsåvidt økonomisk rasjonelt. Men er det en potensiell velgjører verdig, som har fått sin rikdom gjennom vårt samfunnssystem?

Skal for eksempel rikinger som Hagen eller Thon forsvare sine politiske gaver til Høyre eller argumentere for lavere skatter for eiendom, formue og arv, må de også skape etter evne. De må gi så det monner. Thon burde gitt hele sin formue tilbake til byen han tjente sine penger på. Hagen kunne sørget for folkehelse gjennom svømmebasseng til hele landet.

Vi har en sterk stat i Norge som tar på seg langt flere oppgaver enn i USA, men den kan ikke ta på seg alle. Den norske høyresiden argumenterer for ett system med selvstendige rike – for samfunnets skyld. Men da må de rike delta med mer enn arbeidsplasser, slik amerikanske velstående gjør.

I analysen av testamentariske gaver i Norge, kommer det tydelig fram at Norge er et ættesamfunn, og ikke et samfunn der enkeltmennesket tar personlig ansvar. De rike viser med all tydelighet at det er familien eller egen klan som skal gis makt, ikke samfunnet.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i NRK Ytring 5. mars 2020.

Foto: Olav Thon er en av Norges rikeste. Foto – Kjetil Ree – Eget verk, CC BY-SA 3.0.

Tekst: Professor Runar Døving, Institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania.