Strasbourg bør ikke bestemme over norsk barnevern

KOMMENTAR: Elin Ørjasæter om barnevern

Denne uka skal Høyesterett behandle flere barnevernssaker sammenhengende. Sakene er tatt inn for å tilpasse norsk rett etter at Norge ble felt i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Nok en gang skal Norge tilpasse seg et internasjonalt rettsregime. Professor ved Institutt for rettsvitenskap på BI, Ole Gjems-Onstad, mener Menneskerettsdomstolen står for gammeldagse holdninger. Menneskerettsdomstolen bagatelliserer den uroen og skadene som barn kan få gjennom samvær med uegnede, biologiske foreldre, sier han til NRK.

Norske domstoler er bedre

Han er en enslig svale. De fleste som uttaler seg, legger seg flate for Menneskerettsdomstolen, som om den var bedre enn norske domstoler. Men det er faktisk helt omvendt, norske domstoler har en vesentlig grundigere behandling av saker enn domstolen i Strasbourg.

Menneskerettsdomstolens arbeid er godt beskrevet i Rett24 av Kjetil Kolsrud. Her går det fram at de landene som deler seksjon (altså en avdeling i domstolen) med Norge, er Island, Slovenia, Estland, Moldova, Litauen, Montenegro, Albania og Tyrkia.

De norske sakene bestemmes altså av et flertall dommere fra unge stater uten lange demokratiske rettstradisjoner, men med en sterk, ideologisk tro på at foreldre eier sine barn. Det er vanskelig å ikke lese dommene mot Norge i lys av dette.

Avgjørelser etter samlebåndsprinsippet

Hittil er Norge dømt i fem barnevernssaker, frifunnet i to, og 27 saker gjenstår. De fleste sakene avgjøres på samlebånd, som beskrevet i den oppsiktsvekkende artikkelen i Rett24. Dommerne har ikke nubbesjans til å sette seg skikkelig inn i sakene. Likevel behandles denne domstolen i Norge som en reell fjerde instans og overordnet vår egen Høyesterett.

I den voldsomme masseproduksjonen av dommer fra Menneskerettsdomstolen, skjer det bare om lag 20 ganger i året at en sak går for såkalt storkammer. Da begynner det å minne om en rettssak slik vi er vant til det, der partene forklarer sin side av saken for åpen rett. Men dette er kun korte innlegg, etterfulgt av noen spørsmål fra dommerne. En av de norske barnevernssakene, Strand Lobben-saken, ble ført i et slikt storkammer i fjor høst, og Norge tapte saken.

Andorra og Armenia

Hvem var det som dømte oss i Strand Lobben-saken? Jo, det var Andorra, Armenia, Georgia, Hellas, Island, Italia, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Malta, Ungarn, Ukraina, San Marino.

I Lovdata finner du flere detaljer rundt avstemningen. Mindretallet som mente at Norge ikke hadde krenket menneskerettighetene, var Finland, Danmark, Slovakia og Norge (ved en ad hoc-dommer).

Juridisk er det ulike paragrafer i menneskerettskonvensjonen (barnets rett som individ mot de voksnes rett til familie) som her skal veies mot hverandre. Den avveiningen skal altså foretas av et knippe sør og østeuropeiske dommere uten erfaring hverken med norsk barnevern eller med norske samfunnsforhold.

Det er vel lite tvil om at norsk Høyesterett nå, ved denne ukas behandling, vil tilpasse seg dommene i Menneskerettsdomstolen. Men hvor flate vil Høyesterett legge seg for dommerne i Strasbourg? Jeg frykter de vil legge seg svært flatt. Det er konsekvensen av at Norge underlegger seg internasjonal rett.

Gir slipp på egen råderett

Det er den gamle visa om igjen. Jeg har skrevet om EØS-retten mange ganger, og også om det samme fenomenet i rovdyrpolitikken. Det som burde være politiske beslutninger, enten direkte eller ved at norske politikere lager lover, blir nå outsourcet til internasjonale organisasjoner. Der tas beslutningene langt vekk og over hodet på de menneskene beslutningene angår.

Når dommene også skrives på tynt saksgrunnlag, under stort hastverk og av dommere som står fjernt fra skandinavisk kultur, burde Høyesterett sette foten ned, slik Ole Gjems Onstad anbefaler.

Barnevernet har makt til å gjøre sterke inngrep overfor den enkelte familie og fortjener derfor en grundig gjennomgang. Jeg skulle ønske det var norske instanser som Stortinget, regjeringen, barneombudet, norske domstoler, og norske medier som fikk gjøre den jobben.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Nettavisen 5. februar 2020.

Tekst: Dosent Elin Ørjasæter, Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania.