Donald Trump er ille. Men det meste i USA var verre før.

USAs flagg vaier på en grå dag. Illustrasjonsbilde til artikkel om amerikansk politikk. Photo by Arnaud STECKLE on Unsplash.

Donald Trump er den hvite nasjonalismens siste krampetrekning i overgangen til et ekte, flerkulturelt demokrati, skriver Ketil Raknes.

KOMMENTAR: Ketil Raknes om USA

I 1842 var den kjente britiske forfatteren Charles Dickens på besøk i den amerikanske Kongressen. Hver dag ruslet Dickens ned i Senatet og Representantens hus og tok notater mens han satt i de store galleriene og nøt rommene og arkitekturen. De flotte omgivelsene sto i sterk kontrast til de som foregikk på innsiden.

Etter å ha studert debattene i Representantens hus konkluderte Dickens med at amerikanske politikere var «feige, smålige, irriterende og amoralske». Dickens, som hadde en skarp penn og gjenkjente et sirkus når han så det, mente at målet til denne triste forsamlingen av politikere var å gjøre «politisk strid vond, brutal og ødeleggende for selvrespekten til alle fornuftige politikere».

Den siste beskrivelsen passer godt til den parodiske riksrettssaken som nå utspiller seg i Senatet. Trøsten er at det trolig var verre før.

Les også: Det britiske imperiets vei mot undergangen

Ikke bare verbal vold

Da Dickens besøkte Kongressen i 1842, var opptakten til den amerikanske borgerkrigen i full gang, og spenningene mellom Sørstatene og Nordstatene tilspisset seg rundt spørsmålet om slaveri. I motsetning til i dag nøyde datidens politikere seg ikke bare med verbale svingslag.

I boken The Field of Blood: Violence in Congress and the Road to the Civil War skriver Yale-historikeren Joanne Freeman at det var over 70 voldshendelser mellom medlemmer av Kongressen mellom 1830 og 1860. Det var masseslagsmål, bruk av kniv, pistoldueller, og folk ble slått helseløse med både stokker og planker.

Mot slutten av 1850-tallet var det vanlig at representanter fra Sørstatene hadde med seg både pistol og kniv på jobben og gjerne veivet med dem dersom debattene opprørte dem.

Den mest omtalte voldshendelsen kom i 1856, da senator Charles Sumner fra Massachusetts holdt en tordentale mot slaveriet og angrep senator Andrew P. Butler fra Sør-Carolina. Talen gjorde at fetteren til Butler, Preston Brooks, som også var senator fra Sør-Carolina, ble så forbannet at han senere angrep Sumner med en stokk man brukte til å dressere hunder. Han dengte løs på Sumner i over ett minutt til denne var blodig og svimeslått.

Det tok tre og et halvt år før Sumner kom tilbake til Kongressen. Etter angrepet ble Brooks en folkehelt i Sørstatene og begeistrede velgere sendte nye stokker til kontoret hans og oppfordret ham til å banke opp flere senatorer fra Nordstatene.

Les også: Jakten på politisk suksess

Dystopiske spådommer

Oppgjøret viste for de fleste amerikanere at uenighetene mellom dem ikke lot seg løse med andre midler enn vold. De amerikanske politiske institusjonene kollapset under presset fra den økende polariseringen.

Borgerkrigen, som raste fra 1861–1865, er den blodigste krigen i amerikansk historie. Man antar at 750.000 soldater og et ukjent antall sivile mistet livet. Det er mer enn tapstallene i alle kriger USA har deltatt i siden 1865.

Den amerikanske borgerkrigen og opptakten til den viser at man skal være forsiktig med å overdrive hvor dyp krisen i amerikansk demokrati er.

Amerikanske statsvitere produserer for tiden dystopiske titler om fremtiden til amerikansk demokrati på løpende bånd. Typiske eksempler er How Democracies Die av Steven Levitsky og Daniel Ziblatt og The People vs. Democracy: Why Our Freedom Is in Danger and How to Save It av Yascha Mounk. Her males den kommende undergangen for amerikansk demokrati opp med bred pensel.

Illiberalt og rasistisk

Hvor mye angst man skal ha for fremtiden, avhenger av hvordan en vurderer fortiden.

Det disse bøkene undervurderer, er at amerikansk demokrati alltid har hatt sterke illiberale trekk lenge før Donald Trump entret scenen. USA har vært et demokrati dominert av det hvite flertallet, og minoriteter er effektivt blitt holdt utenfor makt og posisjoner.

Raseskillet i Sørstatene ble ikke opphevet før på 1960-tallet. Afroamerikanere fikk stemmerett i 1964. Rundt 4800 mennesker ble lynsjet i USA fra 1882 til 1968, og i 99 prosent av tilfellene ble ingen straffet for det. I Sørstatene var lynsjingen en folkeforlystelse der afroamerikanere først ble torturert og deretter hengt opp i et tre. Mange tok med seg rester av liket som et minne og tok bilder under lynsjingen sammen med venner og slektninger.

Først i 2005 kom Senatet med en unnskyldning til ofrene for lynsjing, og i 2018 ble lynsjing gjort til en føderal forbrytelse i USA.

Krig mot svarte

Sånn sett er USA et ungt demokrati. Trumps rasisme er ganske mild sammenlignet med det som har vært vanlig i amerikansk historie.

Trumps rasisme er ganske lik den presidenter som Thomas Jefferson, Woodrow Wilson eller Richard Nixon ga uttrykk for. Den viktigste forskjellen var at deres rasisme var mer i tråd med tidsånden. Det var først på 1970- og 80-tallet, når alle amerikanerne hadde stemmerett, at statsvitere begynte å regne USA som et velfungerende demokrati.

USA har alltid vært et demokrati med høyt konfliktnivå der volden aldri har vært langt unna.

På 1960-tallet trodde mange at USA var i ferd med å revne av politiske attentater og en bitter rasekonflikt. I 1963 ble John F. Kennedy drept, i 1965 ble Malcolm X skutt, og i 1968 ble både Martin Luther King og Robert F. Kennedy drept i attentater. Mellom 1964 og 1968 var det 329 voldelige opptøyer i 257 amerikanske byer, hvor det ofte endte med at Nasjonalgarden måtte gjenopprette ro og orden.

Etter at Martin Luther King ble drept, gikk borgerrettighetslederen Stokely Carmichael på radioen og sa at «Amerika har erklært krig mot den svarte befolkningen … Gå hjem og finn revolverne deres.»

Identitet og politikk

Det som er nytt med dagens situasjon, er måten konfliktene spiller seg ut på i det amerikanske samfunnet.

Denne uken kom boken Why We are Polarized av den amerikanske journalisten Ezra Klein. Klein, som er en av USAs fremste politiske analytikere, mener at den tragiske utviklingen i USA ikke er drevet av onde individer, men av mislykkede politiske strukturer.

Det amerikanske politiske systemet har en ekstrem grad av maktdeling og krever mye samarbeid på tvers for at det skal fungere. Problemet er at siden 1968 er Republikanerne blitt stadig mer hvite, religiøse, sosialt konservative og bosatt utenfor de store byene, mens Demokratene blir stadig mer flerkulturelle, liberale, sekulære og urbane.

Å være republikaner eller demokrat sammenfaller nå med flere andre identiteter som forsterker hverandre og bidrar til økt polarisering.

Polariseringens pris

Denne dynamikken forsterkes av den amerikanske ordningen med primærvalg og ubegrenset med pengebruk i valgkamper som favoriserer ekstreme kandidater. På toppen av dette kommer polariserte medier som skaper ekkokamre som knytter velgerne enda tettere til sin valgte identitet.

Det er denne polariseringen som gjør at Trump kan gjøre de mest vanvittige ting uten å være redd for konsekvensene.

Klein skriver at «vi er så låst til våre politiske identiteter at det er ingen kandidat, ingen informasjon og ingen hendelser som kan få oss til å endre mening». For republikanske velgere er hatet mot Demokratene til enhver tid større enn angsten for at Trump skal finne på noe dumt. Dette standpunktet ble perfekt oppsummert av Trump-velgere som gikk med T-skjorter under valgkampen hvor det sto skrevet «I’d rather be a Russian than a Democrat».

Når du frykter dine egne landsmenn mer enn å leve i et mislykket russisk diktatur, kollapser all rasjonell samtale på tvers av partigrensene.

Dømt til å tape

Uansett er dette en kamp republikanerne er dømt til å tape på lang sikt på grunn av den demografiske utviklingen i USA. Trump blir frikjent i riksrettssaken, og det er godt mulig han klarer å skvise ut en valgseier til i år. Det han ikke klarer å få gjort noe med, er at rundt 2050 er minoritetene i flertall i USA.

Når historikerne om 30 år ser tilbake på Trump-perioden, er trolig konklusjonen at Donald Trump var det hvite nasjonalismens siste krampetrekning i overgangen til et ekte, flerkulturelt demokrati.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 2. februar 2020 med overskriften «Den hvite nasjonalismens siste krampetrekning».

Foto: Det amerikanske flagget vaier på en grå dag. Photo by Arnaud STECKLE on Unsplash.

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til kunnskap@kristiania.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

1 Comments on “Donald Trump er ille. Men det meste i USA var verre før.”

  1. Kunne en lignende artikkel blitt skrevet i starten av 1930-tallets Tyskland?

    «Uansett er dette en kamp republikanerne er dømt til å tape på lang sikt på grunn av den demografiske utviklingen i USA. Trump blir frikjent i riksrettssaken, og det er godt mulig han klarer å skvise ut en valgseier til i år. Det han ikke klarer å få gjort noe med, er at rundt 2050 er minoritetene i flertall i USA.»

    For et pinlig resonnement.
    Å se på USA’s historie, og så projisere fram 30 år og si at på bakgrunn av demografi-vekst (as is) er de dømt til å tape er jo helt banalt.
    Er det noe rom i hodet ditt for at en så komplett skruppelløs symbiose som Trump/GOP kanskje ikke plutselig bestemmer seg for å være kjempelovlydige? At den administrasjonen som har barn i konsentrasjonsleire kanskje kan ta seg friheter for å beholde makta?
    Det her virker som noe Steven Pinker skrev på ungdomsskolen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *