Historier og narrativer

Vi mennesker forstår verden gjennom metaforer og historier.  Historier gir oss bedre forståelse, tillit, innsikt og mottakelighet.  Vi formidler viktige ideer til barna våre gjennom fabler og eventyr.  Vi deler episoder fra livene til viktige religiøse og historiske skikkelser via dialoger og historier.  Vi forstår dagens samfunn gjennom historier fra historien. Vi engasjerer oss og lar oss bevege gjennom historier.

Historier er med andre ord en viktig del av vår daglige kommunikasjon.  De er kraftfulle, effektive og essensielle verktøy for å nå igjennom med et poeng eller et argument, eller bygge opp et bilde av en selv i andres øyne.  De gir oss underholdning, innsikt eller til og med en leksjon om livet, og dersom de er gjort riktig, en delt emosjonell opplevelse som kan binde oss sammen. 

Historier, i sin enkleste form, handler om en person og ting som skjer med den. Fra historienes begynnelse, gjennom deres midte og til deres en slutt, lærer vi om dilemmaer og valg som personen står overfor.  En historie kan være lang, den kan være kort, den kan være en anekdote eller vignett, den kan være godt fortalt, spennende eller kjedelig, men den forteller oss alltid om bestemte øyeblikk, med tid og sted. 

Bedrifter og institusjoner har tusenvis av historier.  Om salgskampanjer som har gjort det bra, om utviklere som har prøvd seg på nye metoder og lyktes, om forskere som har fått gjennomslag i Forskningsrådet, om tverrfaglige samarbeid– alle har historier, fra styrerommet til sosiale medier.

Narrativer er, i motsetning til historier, større.  De utspiller seg også over tid, men har ikke nødvendigvis en klar begynnelse, midte og slutt. De er mer overordnede konsepter enn historier, symbolsk rammer som gjerne bruker en rekke historier for å illustrere et budskap og gjøre det levende.  Et eksempel er fra religiøse tekster som Bibelen, Koranen og Tanakhen, som formidler sine narrativer gjennom mange historier, historier som har som mål å formidle noe på en slik måte at det sprer seg lett og blir husket. 

Institusjoner har alltid et narrativ, uansett om det er bevisst eller ikke, og det narrativet reflekteres i alt den gjør.  Det er derfor viktig å ta kontroll over narrativet, siden narrativet har kontroll over institusjonen. Institusjoner bør derfor reflektere dypt om hvordan de bruker historier og bygger narrativ, både for interne og eksterne formål. 

Historier og narrativ er effektive verktøy.  Internt kan godt funderte narrativ formidle og gi mening til ambisjoner og visjoner og gi mening, skape kontekst, og bygge fellesskap, samhold og en forståelse av formål, og kan dermed trekke tanker, meninger og beslutninger i en felles retning. De kan internalisere institusjonens mål og strategi, og gjøre strategidokumenter levende. Gode narrativ svarer også ut det viktige spørreordet hvorfor.  Hvorfor er institusjonen til; hva er dens hensikt?  Det er narrativets rolle og kraft. 

Eksternt kan historier brukes for å skape en oppfatning, en profil og en emosjonell dimensjon til institusjonen som man ellers vanskelig ville få til.  Dette betyr også at vi kan bruke historier for å få de beslutninger vi ønsker.  Og årsaken er opplagt: beslutningstaking er mer emosjonell enn logisk.

Vi kan også lære en del av gode politikere. De skal hele tiden håndtere et hovednarrativ i en nesten daglig kommunikasjon i det offentlige rom.  De klipper ikke løst fra statistikk, grafer, rapporter og argumenter, men tar utgangspunkt i slikt materiale og omdanner dem til gode historier.  Og grunnen er opplagt, historier er kanskje den mest effektive måten å nå fram til andre mennesker på. De fleste mennesker er mer mottakelige for historier enn fakta, statistikk eller grafer.  Historier hjelper oss å bygge empati, skape innlevelse og bli husket. 

Mange ideelle organisasjoner, fra Frelsesarmeen til Greenpeace, er gode til dette. Også enkelte firmaer er eller har vært svært gode på å bruke narrativ, som for eksempel Apple Computers, som kanskje ikke ville overlevd uten sitt sterke narrativ om å endre verden.  Nike utviklet et narrativ om selskapet som en kraft for positiv sosial endring og enpowerment. Institusjoner som knytter sterke og tydelige historier til seg, får ofte tryggere og sterkere posisjoner. 

Historiefortelling – hvis den gjøres riktig – er en langsiktig måte å bygge gjenkjennelse, identitet og fellesskap på.  Alle institusjoner beveger seg i politiske og markedsmessige kontekster som krever reflektert historiefortelling for å bli hørt gjennom informasjonsstøyen. 

For oss som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av den norske universitets- og høyskolesektoren, kan vi spørre, hva er narrativet til NTNU? Til OsloMet? Og til institusjonen som skal bli Norges første uavhengige universitet, Kristiania? Hva slags historier forteller de oss?

Vennlig hilsen Morten


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *