Ernæringsfysiologer gode nok i England, men ikke gode nok i Norge?

Ved Høyskolen Kristiania har vi mange studenter som har tatt sin bachelorgrad i ernæring, og som har reist til Leeds Beckett University i England for å ta en mastergrad. Målet er å bli klinisk ernæringsfysiolog, en utdannelse som gir innsikt og kompetanse til å se sammenhengen mellom kosthold og helse. Dette er kompetanse samfunnet har bruk for i en tid hvor befolkningen på sikt blir eldre og hvor kosthold og ernæring er viktige elementer for sunnhet og velvære. Mange jobber i dag på sykehus og sykehjem. Klinisk ernæringsfysiolog er en beskyttet yrkestittel som krever autorisasjon fra helsemyndighetene.

Gode nok for britiske helsemyndigheter

Høyskolen Kristiania hadde på forhånd møter med Helsedirektoratet, og det var hele tiden klart at kandidatene med en slik mastergrad i England måtte søke Helsedirektoratet i etterkant for å kunne få autorisasjon av norske helsemyndigheter som klinisk ernæringsfysiolog. Britiske myndigheter var samtidig klare på at studentene ikke automatisk ville bli godkjent som dietician (klinisk ernæringsfysiolog) i Storbritannia, men samtidig gjorde de Helsedirektoratet oppmerksom på at studentene kunne søke godkjenning gjennom en internasjonal godkjenningsordning.

Dermed skulle man tro at veien gjennom en internasjonal godkjenningsordning fra britiske myndigheter skulle gjøre det enkelt for norske helsemyndigheter å gi autorisasjon, men den gang ei! Det viser seg at autorisasjonen fra norske helsemyndigheter, Helsedirektoratet, slett ikke er noen enkel sak. De som søkte har fått blankt avslag, og foreløpig har de ikke fått svar på sin klage som ble sendt inn tidlig i mars.

I mellomtiden har den første av våre kandidater allerede fått sin godkjenning fra britiske myndigheter gjennom den internasjonale godkjenningsordningen, noe Helsedirektoratet er gjort kjent med. Dermed kan altså kandidatene praktisere som kliniske ernæringsfysiologer ved Engelske sykehus, men foreløpig ikke i Norge.

Upresis tilbakemelding fra norske myndigheter

Helsedirektoratet lener seg tungt og ensidig på uttalelser fra Universitetet i Oslo (UiO), som vi mener inneholder flere feil og mangler. De henviser blant annet til at basalmedisinske fag skal være tilsvarende medisin eller odontologi, slik de gjør det ved UiO. Det er imidlertid ikke slik det gjøres ved verken Universitetet i Bergen eller Universitetet i Tromsø, og når Helsedirektoratet skal vurderer utdanninger fra utlandet skal se se hen til alle de ulike utdanningene i faget nasjonalt, ikke bare ett utvalgt miljø ved én institusjon.

Helsedirektoratet skriver selv i avslagsbrevet at det faglige rådet de har innhentet fra UiO er relativt kortfattet, men velger likevel å basere deg tungt på dette. I tillegg inneholder rådet fra UiO direkte feil ved at det henviser til et annet studie ved Uppsala Universitet som ingen av søkerne har tatt.

Vi opplever upresis tilbakemelding på hva som er mangelfullt i utdanningen. Helsedirektoratet legger likevel til grunn at manglene ikke er «reparable». Til tross for dette fikk altså studentene godkjenning i England som dietitans etter avslaget fra Helsedirektoratet.

Myndighetene ønsker internasjonalisering i høyere utdanning. Regelverket og byråkratiet som studenter innen autoriserte helsefag skal forholde seg til dersom de ønsker å studere i utlandet er svært komplisert og vanskelig for den enkelte student å forstå. Det er lite forutsigbarhet og svært krevende å få hjelp og veiledning ved hjemkomst i forbindelse med søknad om autorisasjon.

Det er beklagelig at Helsedirektoratet ikke klarer å håndtere denne saken bedre og at de bruker så lang tid på saksbehandling. Det dreier seg om unge enkeltmennesker som har investert i sin utdannelse og som ønsker å være til nytte i samfunnet. Det er paradoksalt at myndighetene oppfordrer til internasjonalisering, men at systemet for godkjenning av autorisert helsepersonell er såpass uforutsigbart.

Harmonisering av utdanning må bli enklere

Til sist synes jeg denne saken føyer seg inn i en rekke tilsvarende autorisasjonssaker om godkjenning av utenlandske universitetsutdannelser. Det er kanskje på tide å få øynene opp for at det faktisk finnes mange kompetente universitetsutdannelser i andre land enn Norge.

Gode systemer for godkjenning av utenlandsstudier kommer til å bli enda viktigere i tiden fremover både fordi mennesker i økende grad beveger seg over landegrensene og fordi våre egne studenter i økende grad blir oppfordret til å reise på utveksling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *