Når ledere tar snarveier

Noen må si fra. Ytringsklima. FIllustrasjonsfoto.

Makt korrumperer. Ledere gjør nå og da ting de ikke burde. Da må noen si ifra, det må varsles.

KOMMENTAR: Tom Karp om ledelse

Det hender dessverre at ledere tar snarveier. Men skaperne av den nye TV 2-serien «Heksejakt» Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen sier til Aftenposten 25. september 2019 at varslersaker avdekker et demokratisk problem.

TV-dramaet, som skal sendes på nyåret, tar utgangspunkt i mekanismene som utløses når en ansatt bestemmer seg for å varsle om kritikkverdige forhold. En varsling utløser et livsomveltende drama med psykologiske, politiske og samfunnsmessige konsekvenser.

Dette får stor betydning, ikke bare for selve varsleren, men også for institusjonen som får varslet på bordet, sier Eliassen til Aftenposten.

Serieskaperne har fulgt flere saker på nært hold og sier at som en følge av det de har sett, vet de ikke om de selv hadde turt å varsle. Dette er også noe Haddy Njies bok om det som nå kalles Giske-saken aktualiserer.

Mobiliserer moralsk mot

Forskere sier at det finnes tre typer mot: fysisk, moralsk og psykologisk. Det er det moralske motet vi mobiliserer når vi varsler. Det er evnen til å vise integritet selv om vi risikerer å miste noe: jobb, karriere og venner. Vi kan også tape ansikt, prestisje, popularitet, penger og muligheter.

Og som TV 2-journalistene tar opp er det ofte varsleren som blir den tapende part når det varsles. Hvorfor det? Det enkle svaret er makt og skjevhet i maktforhold. De som tar snarveiene har ofte mer makt enn de som sier fra om det som er galt.

Bolverket mot maktmisbruk er etisk refleksjon og filosofene har til alle tider snakket om viktighet av at ledere er etiske bevisste. Det samme med ledelsesforskere. Vi vil jo gjerne at de vi gir makt skal være fine mennesker. Men det er teori, praksis er ofte noe annet.

Makt trumfer ofte etikk

I virkeligheten er det ofte slik at makt (sterk/svak) trumfer etikk (riktig/galt). Den med mest makt slipper unna med ting selv om etikken sier at det er galt. Mennesker er «imperfekt feilvare», sa Per Fugelli og han hadde rett i det.

Makt er en sterkere drivkraft hos mange mennesker enn moral, og ikke bare hos enkeltpersoner, men også i samfunnet. Det er makt i de sosiale strukturene, makt forbundet med klasse, kjønn, etnisitet eller økonomiske forhold, noe som skaper skjevheter i styrkeforhold. Styrke ser ofte ut til å trumfe det å ha rett, det er bare å følge med på hva som skjer innen internasjonal politikk. Det er grunnen til at varsleren ofte taper selv om han/hun har rett. Dessverre.

Psykologisk trygghet til å si fra

I organisasjonslivet er det også en annen størrelse som spiller inn, det psykologene kaller psykologisk trygghet. Det er kanskje den viktigste faktoren for et velfungerende arbeidsmiljø. Det handler om muligheten til å si ifra hvis man er uenig eller når noe er galt, og at det er et miljø hvor det er trygt nok å gjøre.

Det tilsier ledere som evner å skape trygghet, er trygge i seg selv, evner å ta kritikk og kan slippe kontroll. Det er egenskaper ledere ikke alltid innehar, kanskje fordi det er feil mekanismer som spiller inn når noen ledere selekteres.

En skulle tro at i en tid med økende transparens er det vanskeligere å misbruke makt og at sannheten til en større grad kommer frem. Men i vår samtid har definisjonsmakt fått stor plass (med fake news, fake science, fake det meste) – og det kan virke som om sannhet har fått dårligere kår når så mye kan konstrueres og rekonstrueres. Innpakning har forskjøvet substans. Alle kan være sin egen redaktør og redigere fortellingen om seg selv og sin sannhet.

Bilde på menneskets feilbarlighet

Ja, det er et demokratisk problem som Aftenposten tar opp, og enda viktigere, det er et bilde på menneskelig feilbarlighet som ikke ser ut til å ha bedret seg selv om vi har fått all verdens teknologi og etiske verktøy til å hjelpe oss. «The arch of the moral universe is long, but it bends towards justice», skal Martin Luther King jr. ha sagt.

Det kan se ut som at «universets lange bue» gjør noen krumspring i retning av makt og den sterkeste rett på bekostning av rettferdighet. Det er et demokratisk problem, men også en etisk, juridisk og psykologisk utfordring som fortjener mer oppmerksomhet.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 28. oktober 2019 (og i dn.no dagen før).

Tekst: Tom Karp, Professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania og professor II ved Nord universitet og Høgskolen i Innlandet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *