Jo da, Norge trenger et arbeidslivsuniversitet

Arne H. Krumsvik , Christen Krogh og Solfrid Lind

«Hvorfor må alle på død og liv bli universitet?» spør Eva Grinde i DN 1. juli. Hun viser til Høyskolen Kristianias mål om å bli Norges første private universitet.

Høyskolen Kristiania er, som Grinde skriver, svært opptatt av et nært samarbeid med arbeidslivet. I alle våre studieretninger er det et høyt innslag av forelesere fra arbeidslivet, og alle som studerer ved Høyskolen Kristiania har mulighet til praksis som del av sin utdannelse. Vi har dessuten et velutviklet system med bransjeråd for utdannelsene og et råd for samarbeid med arbeidslivet som faktisk fungerer.

Hva er så problemet?

Ifølge Grinde er det en fare for at universitetsambisjonene til Høyskolen Kristiania vil føre til at høyskolens treårige, arbeidslivsnære bachelorgrader mister sin status internt. Samtidig ser hun Høyskolen Kristianias fusjoner med andre høykskoler utelukkende som et uttrykk for universitetsambisjonene.

Høyskolen Kristianias vekst gjennom ulike fusjoner reflekterer at samfunnets krav til utdannelsesinstitusjoner er i endring. Flere av miljøene vi har fusjonert med den siste tiden, nyter godt av vårt kvalitetssikringssystem, og sammen etablerer vi synergier som ikke hadde vært mulig uten sammenslåing.

En konsentrasjon i høyere utdannelse er dessuten i tråd med en politikk for høyere utdannelse som har holdt seg gjennom mange ulike regjeringer og i lang tid. Eksempelvis ble 98 regionale høgskoler slått sammen til 26 statlige høgskoler i 1994, en endring som var minst like omfattende som de siste års fusjoner.

Det virker som om Grinde ser en motsetning mellom det å være et universitet og å ha en tett arbeidslivstilknytning, noe hun også har tatt opp i en tidligere kommentar. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Grinde har denne oppfatningen. Hvert år finansierer staten om lag 5000 doktorgradsstipendiater. Den store majoriteten av dem som tar en doktorgrad kommer imidlertid ikke til å jobbe ved et universitet eller en høyskole. Men dette reflekteres ikke i doktorgradsutdannelsene, noe for eksempel Akademiet for yngre forskere har kritisert.

For å bli et universitet i Norge må man kunne tilby fire doktorgradsstudier med et visst antall uteksaminerte kandidater. Dette kravet står i motsetning til europeiske konvensjoner, hvor kravet er at man har doktorgradsutdannelse, ikke et spesifikt antall.

Et eksempel er European University Association, hvor Høyskolen Kristiania er medlem, blant annet fordi vi har et samarbeid om doktorgradsutdannelse med Universitetet i Bergen (UiB). Å etablere fire doktorgradsutdannelser er en vesentlig investering. Hvis disse utdannelsene ikke er relevante for arbeidslivet, er det ikke rart at det å bli et universitet fremstår som å fjerne seg fra det praksisnære og arbeidslivsrelevante.

Ved Høyskolen Kristiania tenker vi annerledes. Vi skal utvikle det antall doktorgradsprogrammer som er nødvendig for å bli universitet, men vi skal gjøre det ved å sikre at de som blir doktorer på våre programmer, får den samme tette eksponeringen mot arbeidslivet som de andre som studerer hos oss. Og det er derfor vi vil bli et universitet. Fordi vi mener at våre bidrag på alle studieområder og på alle nivåer er til det beste for arbeidslivet og samfunnet.

Så hvor mange universiteter trenger vi egentlig i Norge?

Ti universiteter i et lite land som Norge er altfor mye, skriver Grinde 10. januar i år. Men hvorfor hun lander på akkurat dette antallet er dårlig begrunnet. En god begrunnelse bør handle om samfunnets behov, om størrelsen og strukturen på universitetene, og hva slags profil de har. Fordi det er vel ikke et mål i seg selv å ha få universiteter?

Vi har i alle fall fremdeles til gode å se en internasjonal rangering av land der det å ha få universiteter er en fordel. For Høyskolen Kristiania er nærhet til arbeidslivet svært viktig. På det 105. året er vi tett på arbeidslivet, og det vil vi fortsette med, også etter at vi er blitt et universitet.

Og en ting til: Eva Grinde spør om hvorfor et sykehus og sykepleierutdanning er midt i blinken for Høyskolen Kristiania. Dette svaret er enkelt: Vi har konsentrert oss om fire fagområder, og ett av dem er helse. Å styrke våre helseutdannelser er derfor både logisk og strategisk.

Dessuten akter vi å opprettholde den tette kontakten med arbeidslivet mens vi gjør det. Ambisjonen er å bli landets første arbeidslivsuniversitet.

Arne H. Krumsvik, rektor, Christen Krogh, prorektor for arbeidsliv og innovasjon, og Solfrid Lind, administrerende direktør, alle ved Høyskolen Kristiania

Innlegg publisert i Dagens Næringsliv 10.07.19.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *