Karismatisk ledelse er oppskrytt

Det er mange som har en egeninteresse i å blåse opp viktigheten av ledelse og ledere, hevder Tom Karp.

KOMMENTAR: Tom Karp om ledelse

Hydro-toppsjefen Hilde Merete Aasheim har av et meglerhus blir kritisert for å være lite karismatisk. Det skal hun ta med knusende ro, noe hun sikkert gjør.

Det sies at en måte å bli berømt på er å skape et nytt begrep. Opphavsmannen til moderne ledelsesforskning, Max Weber, ble berømt, han skapte blant annet begrepet karisma. Dog er det et paradoks at Weber, som slet med indre demoner, søvnløshet og utbrenthet, ble kjent på grunn av karisma.

Karisma i ledelse

Ordet karisma kommer fra gresk – det betyr gave eller hellige gunst – og refererer til trekk i personligheten som sjarm, magnetisk tiltrekning og/eller evne til å kommunisere. Enkelte mener at mennesker med karisma fremkaller sterke følelser hos andre, mens de selv er rolige, trygge, selvsikre og fokuserte. En forførende tanke, vi vil jo gjerne ha slike ledere.

Karisma kobles til ledelse, og mange mener at har en leder karisma er det en stor sannsynlighet for at han eller hun vil lede godt. Slik er det ikke. Snarere tvert imot. Hyppig kritikk av karismatiske ledere er at de har en tendens til å overkjøre andre, de kan være selvsentrerte, og de kan nedprioritere det operative til fordel for strategiske temaer.

Personlighet er ofte overvurdert

En tydelig forskningsretning innen ledelse er det som grovt sett kan kategoriseres som personorientering. Det legges her vekt på individet som aktør og egenskaper og kvaliteter det individet skal ha for å lede. Dette er arven fra filosofene og deres vektlegging av dyder og karakter.

Dette er teorier som tar utgangspunkt i at påvirkning primært skjer i kraft av lederens personlighet, dennes kunnskaper, kompetanser, adferd og evne til å lese situasjoner og medarbeidere.

Men lederes personlige egenskaper er ofte overvurdert. Kausalitet som tilsier at bestemte egenskaper fører til rett type adferd, som igjen fører til en bestemt påvirkning, som igjen skaper følgerskap, og som til slutt fører til at mange jobber mot felles mål, holder ikke alltid stikk.

Mestring av ledelse

At noen leder og andre lar seg lede, er mer sammensatt. En mer sannsynlig forklaring på at noen ledere mestrer å lede er at en bestemt konfigurasjon av kunnskaper, ferdigheter og evner, i rett miks for personen som innehar dem, og tilpasset konteksten den personen opererer i, brukes til å takle ledelsesrelevante situasjoner.

Dette skaper over tid mestring av ledelse, som igjen skaper rammevilkår for innbyrdes samhandling mellom følgere, og mellom følgere og lederen. Summen av denne samhandlingen, og variasjonene av den, øker sannsynligheten for at en gruppe beveger seg mot noe de ønsker å få til.

Blåser opp viktigheten av ledere

En slik forklaring stresser imidlertid de som har gjort det til et levebrød å forutsi hvilke egenskaper ledere skal ha for å lede godt, og deretter selektere på det.

Det er mange som har en egeninteresse i å blåse opp viktigheten av ledelse og ledere. Det gjelder ledere selv, styrene de sitter i, lederutviklere, ledelseskonsulenter, hodejegere, ledelsesforskere og handelshøyskoler. De lever alle av å mene at ledere – og ledelse – er viktig.

De blåser opp viktigheten av at ledere gjør nettopp det, leder. Og passer i samme åndedrag på å spre ideen om at gode ledere er mangelvare – og for å få̊ tak i en slik supermann eller -kvinne (det er fremdeles langt flere supermenn), bør det betales godt. Her kaster jeg stein i glasshus, jeg er selv en del av industrien. Men vi må nyansere.

God ledelse kan løse samfunnsutfordringer

Professor emeritus ved Albany-universitetet i New York, Gary Yukl, er ikke objektiv, men klar i sin sak: «Leadership is important. Effective leadership is essential for coping with the growing social, economic and environmental problems confronting the world.»

Og jeg tror han har rett. Men jeg tror også at ledelse kan bli viktigere, mer relevant og knyttes tettere til samfunnsutfordringer. Er det noe som kan bidra til å løse store utfordringer, er det god ledelse.

At noen tar ansvar, er derfor viktig. Ledere som enkeltpersoner, derimot, er ikke alltid like viktige som de selv (og deres fanskare) liker å tro.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 5. august 2019.

Tekst: Tom Karp, Professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania og professor II ved Nord universitet og Høgskolen i Innlandet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *